Tida er en puls utenfor kroppen

For oss som ofte snakker om " tidsklemma":
Her er noen avsnitt fra Øystein Høllelands bok " Tid":


" Klokkenes og kalenderens historie er dels vevd sammen, dels
følger de to adskilte spor. Begge har de påvirket og forandret menneskelivet -delt det opp, tidsinnstilt det og regulert det. Ja, så sterk har påvirkningene fra tidsmålingen vært i historisk tid at vi kan snakke omet før og et siden. Før og etter uret. Før og etter kalenderen. Tidsmålingen ga dem som kontrollerte den økt mulighet til å utøve makt over andre. Enten det var i form av å bestemme arbeidstid ( foreksempel for slaver), regulere døgnrytme eller å fastsette tid for offer og høytider.

I vårt vestlige samfunn er tida blitt noe utenfor oss, en "natur"utenfor vår egen kropp, noe som kontrollerer oss. I skole, jobb, ja til og med i fritida vår- da vi skulle ha fri fra tidspresset, setter vi og andre ( tids)rammer for hva vi gjør og ikke gjør: Som hund i bånd følger vi etter! Etter tida! Bare i helt bestemte situasjoner opplever vi tida som vår tid:
Når vi opplever naturen, når vi forelsker oss og er sammen seksuelt eller når vi oppsøker ulike typer kunst, for eksempel musikk. Da kan det hende vi glemmer oss sjøl og vår egen tilstedeværelse i tida, og er."



Fra diktet " LI PO " av Georg Johannesen:

Uret varer lenger enn mitt håndledd
diktet varer lengre enn min munn:
kalenderen er den eneste boken
jeg gjerne skulle ha skrevet



Fra " To dikt om tid" av Bjørn Aamodt:

Urmakeren har satt sammen en klokke av beinsplinter.
Det var det fineste materialet
han kunne finne. Det fineste han har.
Det viser langt, langt utover han selv.



Fra diktsamlinga " Ting og tings skygger " av Jo Eggen:

I museer som skal vise folks liv
er det alltid klokker
små veggur, golvur:
store blanke møbler i seg sjøl
konsollur fra rokokkotida
kokett asymmetriske
likevel godkjent av tida
som alle gjenstander
fratatt sin funksjon