Monday, February 18, 2008

Kjapp guide



Marta Nordheims " Røff guide til samtidslitteraturen" er springende og lettlest, og gir seg heller ikke ut for å være noe annet. Til tross for det, synes jeg særlig bokas siste kapittel er interessant. Der skjeler Norheim til samfunnet slik det ytrer seg utenfor litteraturen for å finne ut hvordan samtidlitteraturen kommuniserer med mer allmenne samfunnstendenser. Hun viser bl.a til den polsk-britiske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman, som beskriver hvordan maktinstanser og viktige samfunnsendringer blir vanskelig å identifisere i "den flytende moderniteten", samtidig som hun ser på hvordan mange av figurene i samtidslitteraturen blir herjet med av krefter de føler de ikke har kontroll over. Det flyktige i relasjonene er (fortsatt)et gjennomgående trekk i litteraturen, og folks selvbilder er følsomme barometer som på kort tid synes å skifte fra 'ego av guddommelig format' til 'usselt kryp'.

Et interessant trekk er også at litteraturen nesten utelukkende beveger seg i den private sfæren. Om personene i bøkene befinner seg på jobben, handler det stort sett om samtalene på pauserommene. Selv om folk er på arbeid store deler av sine liv, er dette så godt som fraværende i bøkene. Det er i det hele tatt sjelden leserne blir tatt med inn i et kunnskapsfelt, til sentrale politiske eller samfunnsmessige spørsmål, eller ut på lengre reiser i tid og rom. Den nye litteraturen er lite prega av research. De nye forfatterne kjører med det de har, og de fleste legger vekt på å skildre en mer eller mindre typisk livsfølelse, heller enn selve tida figurene lever i.

Til gjengjeld er de nye forfatterne flinke med tekst. De behersker språk og stil.

4 comments:

Anonymous said...

Jeg oppfatter det sånn at mye av samtidslitteraturen omhandler det rent eksistensielle og filosofiske anliggender. Det er det jeg liker så godt med den. Dersom jeg vil lære meg noe konkret om samfunnet, velger jeg heller sakprosa. Dessuten gjenspeiler det sterke fokuset på enkeltindividet i litteraturen fra 90-tallet samfunnet veldig godt. Det går jo ikke an å benekte at individualismen står sterkt og at hvordan vi selv har det er avgjørende for vårt engasjement i samfunnet ellers.
Jeg blir litt sur på kritikken om at samtidslitteraturen ikke har utspring i samfunnet den er skrevet i, for det er jo nettopp det den har.

Irene Larsen said...

Enig i at samtidslitteraturen ikke kan sies å være apolitisk ( eller beskyldes for ikke å ha utspring i samfunnet) nettopp fordi den, uansett hva den handler om, gir en avspeiling av samfunnet.
Men oppfattet egentlig ikke siste kapittel i boka som en kritikk mot samtidslitteraturen. Mer som en beskrivelse av tendenser.

Og jeg synes det er påfallende at yrkesliv, utdanning osv. er så fraværende som tema.
En jeg kjenner uttalte en gang at han måtte omstille seg og legge av seg byråkratspråket når han skulle skrive dikt. Synes ei diktsamling på rendyrka byråkratspråk ville ha vært supert.

:-)

Anonymous said...

Her er en ny masteravhandling som tar for seg samtidsromaner. Mye interessant. Den kan leses her.
En artig sak i norske romaner, synes jeg, er at folk ofte har så ekstragavante navn. Hvor er alle Per og Pål og Olsen, Hansen og Jensen ;)

Irene Larsen said...

Ja, for ikke å snakke om Larsen.. (Pedersen-navnet er jo i alle fall ivaretatt av Dag Solstad ;))
Er forresten redd for at Larsen-navnet snart blir utkonkurrert av Bertelsen..

Takk for link, Anita!
Skal fordype meg i stoffet når det blir ro og fred og alle pleietrengende influensapasienter i dette huset er på beina igjen.