Bilvraket i skogkanten
Lyktene stirer tomt. Panseret
står og gapar

som om eit formidabelt sjokk
skulle vere dødsårsaka

Å forflytte seg
er greinene si oppgåve

No veks dei inn frontruteopninga
inn i wonderbaumriket

der duftgrana enno heng og dinglar
som ein siste, seigliva draum
innanfor rustkraniet

Kjapp guide

Marta Nordheims " Røff guide til samtidslitteraturen" er springende og lettlest, og gir seg heller ikke ut for å være noe annet. Til tross for det, synes jeg særlig bokas siste kapittel er interessant. Der skjeler Norheim til samfunnet slik det ytrer seg utenfor litteraturen for å finne ut hvordan samtidlitteraturen kommuniserer med mer allmenne samfunnstendenser. Hun viser bl.a til den polsk-britiske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman, som beskriver hvordan maktinstanser og viktige samfunnsendringer blir vanskelig å identifisere i "den flytende moderniteten", samtidig som hun ser på hvordan mange av figurene i samtidslitteraturen blir herjet med av krefter de føler de ikke har kontroll over. Det flyktige i relasjonene er (fortsatt)et gjennomgående trekk i litteraturen, og folks selvbilder er følsomme barometer som på kort tid synes å skifte fra 'ego av guddommelig format' til 'usselt kryp'.

Et interessant trekk er også at litteraturen nesten utelukkende beveger seg i den private sfæren. Om personene i bøkene befinner seg på jobben, handler det stort sett om samtalene på pauserommene. Selv om folk er på arbeid store deler av sine liv, er dette så godt som fraværende i bøkene. Det er i det hele tatt sjelden leserne blir tatt med inn i et kunnskapsfelt, til sentrale politiske eller samfunnsmessige spørsmål, eller ut på lengre reiser i tid og rom. Den nye litteraturen er lite prega av research. De nye forfatterne kjører med det de har, og de fleste legger vekt på å skildre en mer eller mindre typisk livsfølelse, heller enn selve tida figurene lever i.

Til gjengjeld er de nye forfatterne flinke med tekst. De behersker språk og stil.

Denne helga: Riksteatret og 70-talls-rock

Zoom først inn på "Barnet" av Jon Fosse; Riksteatrets forestilling som er på turné rundt omkring i landet akkurat nå. I går var den satt opp i Tromsø. En sterk, rørende og humoristisk skildring av det moderne menneskets ensomhet. Gå ikke glipp av den, om du fortsatt har mulighet til å se den et eller annet sted!

Ellers var det 70-talls-fest på yjttersia lørdag kveld, og Fretex fikk dermed økt omsetninga betraktelig. Æ Synes vi va rett og slett lækker :-)

Og så litt erotikk-takk

To dikt fra " Hundre heite" ( Tiden Norsk Forlag 2007)
***************************************
FOTOSYNTESE

Den vakre viken
mellom beina dine
har sorte luftrøtter
De tilhører det hule
innovertreet

jeg har bygd et utsiktspunkt i det
med rester fra barndommen
Mammas kjøkkenvindu
med pappas grønne swix
og min første varme
pilkeabbor
i karmen

Når jeg klatrer i treet
med blodsprengt hode
skjelver alt, som osp
Det er huden din
som snur lyset

Torgeir Rebolledo Pedersen



















En hare gjemmer seg mellom lårene mine. Et hårete
hjerte. En puls. Og du er reven. Og du er ulven.
Fanger du meg, sperrer du meg inne mellom sofaen
og to stoler. Med ryggen mot teppet er jeg et
hjelpeløst landskap. I det svake lyset erobrer du meg
nasjon for nasjon, kontinent for kontinent. Helt til de
magnetiske polene.

Gro Dahle

Til minne om Marie Takvam 1926- 2008

Ho var ein av dei flottaste lyrikarane eg veit om.

*
Cecilie N.Seiness skriv i slutten av sitt minneord i Dag og Tid denne uka:
Rause, varme Marie Takvam er borte, ho er død, men ho frykta ikkje.
" Menneske som har fått leva så sterkt som eg, møter døden lettare.
Eg har teke til meg av livet det eg kunne, då er heller ikkje livet så mykje meir", sa Marie Takvam.


REISE SEG ( Frå samlinga Falle og reise seg att, 1980)

Den som aldri har lege oppskrubba i utforbakkar,
aldri har halta med gips rundt ankelen,
aldri falle for smil frå lepper
som løynde hoggtenner og blitt oppgnaga nær inntil døden
aldri har vandra i glede mot utstrekte hender
som greip hardt og slo - funne seg liggande i blod
einsam på jorda,
aldri har gått seg vill i skremmande skogar
på leiting etter ein blome med ukjent namn
aldri har stupt i trapper av rusgifter
og svimla i svermar av ukjende stjerner,
har aldri kjent den umåtelege glede
ved å kunne reise seg att, falle og reise seg att,
finne att den første veldige siger langt, langt
tilbake i ein barndom som tida har raka oske over.

Som eingong langt tilbake i urtida, kravlar
eg meg opp på jorda att, først på hender og kne
så står eg på eigne føter og kan gå!