En av de mest særegne norske diktsamlinger ( eller diktsykluser) jeg har vært borti, må være
Erling Kittelsens " TIU-oppholdsbok nord" fra 1983.
Lettbeinte Tiu , alltid i bevegelse; over landegrenser, inn og ut av myter, inn i erfaringer som nesten slår beina av han, ut igjen og videre - reiser på kryss og tvers over hele Norden og til Canada og Grønland.
Tiu drømte om å bli så raskat ikke noe vingeløst kunne ta han igjen - han trente iville og farlige gater ogopp uregjerlige fjellsider,fire år med skolæret slitt,fire år med sprukket såle -åtte år er mer enn en fot kan tåle, Tiu sakner av.Tiu er søkende, nysgjerrig og rastløs. Det meste som skjer med han, virker utilsiktet. Han er ikke alltid rustet for det han møter, til tider er han hudløs, men han har også en evne til å legge rystende opplevelser bak seg, og til å ta for seg av det livet byr på. Han dveler ikke lenge, og han lodder ikke så dypt. Om han ikke evner det, eller ikke vil, er vanskelig å si. Tiu er ikke lett å bli klok på.
Tiu seilte til Færøyerhva fikk han å gjøre der,ingen havn som i Paddington,men havsulens øyne lyste forbi,hvem knasker lyset i seg,er det Tiu denne gang,kan han danse noe inn,danse noe ut av sin tid,terge støvet av nattbordet.Språket i boka er en nytelse. Det er lettbeint som Tiu selv. Men under de lett streifende setningene ligger det på mange måter også en kritikk av den moderne vestlige verden. Omtrent midtveis i boka møter Tiu halvidianeren Miiro, og Tiu blir utfordret på hvem han er og hva han står for. Han har vanskelig for å finne fram til noe som er mulig å formulere, og han prøver å gi Miiro svar i form av brev.
Tiu ante et gløtt i gjerdetbak sin venstre skulder,men klarte ikke snu segog fortsetter pr.brev å sialt dette utålelige for han sjølog Miiro som ble mer nysgjerrig,du leter etter søppelsjakti båten, sa han, når dukan kaste det overbord,og det er greit alt dette duvet, men hva kan du stå for?Diktene er hele veien åpne, de konkluderer aldri, -og det er noe av det som er spennende ved denne samlinga. Tius bevegelse er heller ikke en bevegelse fra A til Å, der han til slutt ender med en innsikt og erfaring som han har opparbeidet seg. Tiu er ikke målrettet, og han blir nødvendigvis ikke så mye klokere av erfaringene. Han er en forvirret, sympatisk og lett naiv outsider i en moderne, uoversiktlig verden. Men han er åpen og ikke redd for det som er ukjent. Det er Tius styrke.
Da Tiu hadde gåttog gått på den bruaMinistrene innstendig insistertepå ikke nådde fram,satte han seg litt for å hvile