En lys veranda

I hårknuten bor en dame ( Herta Müller)

2009-10-17T08:44:00.007+02:00

I fjærhuset bor en hane
i løvhuset en allé
en hare bor i fjellhuset
i vannsjøen en sjø
i hjørnehuset skyver patruljen
noen fra balkongen
ned over hyllebærtreet
så var det selvmord igjen
i papirhuset bor stillingstageren
i hårknuten bor en dame

( Fra diktsamlinga "Im haarknuten wohnt eine Dame", 2000, oversatt av Ingrid Storholmen og Gunnstein Bakke)

Fra "Passasje" ( Paal-Helge Haugen)

2009-10-10T18:48:00.003+02:00

DETTE ER DAGEN med dei døde i gatene. Ei gammal venn-
inne som snur seg og ser på deg, over skuldra, medan ho
står og ventar på trikken, ho har vore død i ti år, framleis
dei same brillene, det same blikket som alltid har sett tvers
gjennom deg og den same håplause alpelua i ein lang urør-
leg augneblink før ho trekker seg attende inn i andletet til
den som viste seg å vere ein annan og stig på trikken og
løyse billett.

( Passasje er bok III av Kvartett 2008 )

Og der ligger det....

2009-10-09T09:03:00.010+02:00

Og der ligger det. Havet. Ikke hvilket som helst hav. Verken det krympende Dødehavet, det frådende Atlanterhavet eller det sagnomsuste Stillehavet, men Middelhavet. Og ikke et hvilket som helst Middelhav, ikke turist-brosjyre-Middelahavet, det gamle såkalte azurblå, det som de bortskjemte betrakter som sitt eget svømmebasseng. Ikke poetmiddelhavet heller, der klisjeene nekter å synke til bunns. Men det Middelhavet som skifter fra blått til svart til skumhvitt på sekundet, det Middelhavet muslimene mente var skapt for stormer som straff for de kristnes korstog... ( Fra " Kretadøgn" av Tove Nilssen)

Legg høstferien til Tromsø og få med deg litteraturfestival

2009-09-03T22:08:00.014+02:00

Litteraturfestivalen " Ordkalotten" foregår i tidsrommet 30/ 9 - 4/10, og i år er temaet " Vold".

Her er noen av forfatterne som deltar:

Stig Sæterbakken, Brian Gordon Sinclair, Ingrid Storholmen, Eldrid Lunden, Jon Hellesnes, Pedro Carmona Alvarez , Juliana Spahr, Inger Elisabeth Hansen, Jan Roar leikvoll, Morten Wintervold, Sigbjørn Skåden, Gørhil Gabrielsen, Kjersti Kollbotn.

Mer informasjon om Ordkalotten vil du etterhvert finne her:
http://www.ordkalotten.no/

Nesten Vømmøl

2009-09-01T15:41:00.013+02:00

Taktfaste og muntre
"nabokjerringe " i et nedlagt bedehus på yjttersia a Kvaløya i helga.

Har ejnnda plaster på finger-
tuppan etter å ha spelt på sag.

De store eksistensielle spørsmålene

2009-08-21T18:36:00.003+02:00

Det er betryggende at diskusjonene omkring nyfeminismen dreier seg om de helt store eksistensielle temaene, som f.eks om feminister bruker sloggy-truser eller undertøy fra Victoria's secret:

http://www.dagbladet.no/2009/08/21/kultur/litteratur/feminisme/7756955/

TIU -oppholdsbok nord

2009-08-09T07:14:00.026+02:00

En av de mest særegne norske diktsamlinger ( eller diktsykluser) jeg har vært borti, må være Erling Kittelsens " TIU-oppholdsbok nord" fra 1983.

Lettbeinte Tiu , alltid i bevegelse; over landegrenser, inn og ut av myter, inn i erfaringer som nesten slår beina av han, ut igjen og videre - reiser på kryss og tvers over hele Norden og til Canada og Grønland.

Tiu drømte om å bli så rask
at ikke noe vingeløst kunne
ta han igjen - han trente i
ville og farlige gater og
opp uregjerlige fjellsider,
fire år med skolæret slitt,
fire år med sprukket såle -
åtte år er mer enn en fot
kan tåle, Tiu sakner av.

Tiu er søkende, nysgjerrig og rastløs. Det meste som skjer med han, virker utilsiktet. Han er ikke alltid rustet for det han møter, til tider er han hudløs, men han har også en evne til å legge rystende opplevelser bak seg, og til å ta for seg av det livet byr på. Han dveler ikke lenge, og han lodder ikke så dypt. Om han ikke evner det, eller ikke vil, er vanskelig å si. Tiu er ikke lett å bli klok på.

Tiu seilte til Færøyer
hva fikk han å gjøre der,
ingen havn som i Paddington,
men havsulens øyne lyste forbi,
hvem knasker lyset i seg,
er det Tiu denne gang,
kan han danse noe inn,
danse noe ut av sin tid,
terge støvet av nattbordet.

Språket i boka er en nytelse. Det er lettbeint som Tiu selv. Men under de lett streifende setningene ligger det på mange måter også en kritikk av den moderne vestlige verden. Omtrent midtveis i boka møter Tiu halvidianeren Miiro, og Tiu blir utfordret på hvem han er og hva han står for. Han har vanskelig for å finne fram til noe som er mulig å formulere, og han prøver å gi Miiro svar i form av brev.

Tiu ante et gløtt i gjerdet
bak sin venstre skulder,
men klarte ikke snu seg
og fortsetter pr.brev å si
alt dette utålelige for han sjøl
og Miiro som ble mer nysgjerrig,
du leter etter søppelsjakt
i båten, sa han, når du
kan kaste det overbord,
og det er greit alt dette du
vet, men hva kan du stå for?

Diktene er hele veien åpne, de konkluderer aldri, -og det er noe av det som er spennende ved denne samlinga. Tius bevegelse er heller ikke en bevegelse fra A til Å, der han til slutt ender med en innsikt og erfaring som han har opparbeidet seg. Tiu er ikke målrettet, og han blir nødvendigvis ikke så mye klokere av erfaringene. Han er en forvirret, sympatisk og lett naiv outsider i en moderne, uoversiktlig verden. Men han er åpen og ikke redd for det som er ukjent. Det er Tius styrke.

Da Tiu hadde gått
og gått på den brua
Ministrene innstendig insisterte
på ikke nådde fram,
satte han seg
litt for å hvile

Se opp for disse to poetene!

2009-08-04T13:58:00.018+02:00

Morten Wintervold og Sigbjørn Skåden kommer begge ut med diktsamlinger til høsten. Wintervold kommer med sin fjerde samling som har tittel " Oldemor, du er med barn". Sigbjørn Skåden ( som var nominert til Nordisk Råds litteraturpris for sin forrige diktsamling " Skomakerens sønn" ) kommer ut med ei samling jeg ennå ikke vet tittelen på, men som jeg har hørt utdrag fra både på samisk og norsk. Begge to ga smakebiter fra sine kommende utgivelser under festspillene i Nord- Norge i juni. Formmessig og innholdsmessig mye spennende å se fram til her!

Neigudbedre meg for et vær!

2009-08-02T21:30:00.005+02:00

Jeg tror værgudene må ha snudd kartet opp ned, for vi går inn i tredje uka med temperaturer over tjue grader i denne landsdelen.

-----

Jeg ser bare ungene når de innimellom stikker hodene over vannskorpa. Lungene er byttet ut med gjeller, og de har fått finner, skjellhud, svømmehud og etter ca. ti timers opphold i Nordishavet; gåsehud.

----

Til middag spiser vi baguetter med sand på, og

snart kan vi begynne å bygge sandslott innendørs også, for ingen orker å vaske golv når sola har gått ned om kvelden.

-----

Tenkte jeg skulle blogge litt om noen gode diktsamlinger jeg har lest i sommer, men neimen om jeg orker ennå. Men fra og med onsdag ser det ut til å bli kaldere ( rundt 19 grader), så da kan det hende jeg samler meg for å skrive om noen bøker/ forfattere som har gjort sterkt inntrykk.

I mellomtida: God sommer videre!

Riddu Riddu

2009-07-27T19:49:00.007+02:00

er en festival som virkelig har fortjent knutepunktstatusen den fikk i fjor. Jeg var der for første gang i år, og ble imponert over hvordan festivalen er blitt en arena for eksperimentelle uttrykk samtidig som den ivaretar den mer tradisjonelle, sjøsamiske kulturen

Høydepunktet var en forestilling av Åarjelsaemien Teatere og Ades dansestudio som sammen eksperimenterte friskt med samiske identitetssymboler og myter om samisk kulturell idenitet.

Og i år slo besøkstallene alle tidligere rekorder til tross for at det pissregnet i tre hele dager.

Riddu-Riddu har også eget festivalbibliotek, der det arrangeres både opplesninger og skrivekurs:
http://riddubibliotekarene.blogspot.com/2009/07/vel-overstatt-riddu-festivalbibliotek.html

Folk ( Torgeir Schjerven)

2009-07-07T10:09:00.006+02:00

Slike som Ulf. Uopphørlig
må Ulfemann leve
for å holde seg i Ulfelivet. Ung må Ulf være, ung

og uopphørlig. Lang tid må sjelen ta i slike. Utgått på dato
må Ulfemann være, for ikke å være ung
og dum. Utgått og uopphørlig fersk må Ulf være,

for ikke å være råtten. Han Ulf kan ikke avbryte Ulfemanns
uopphørlighet, ikke uten å gjøre slike uopphørligheter
som Ulfs tomme og evinnelige. Lang tid må sjelen ta i

uopphørlige Ulfer. Eter seg ferske
og konstant uopphørlige og utidsmessige
gjør slike som Ulfen, for å holde seg i Ulfepakka. Lang tid

må sjelen ta i Ulf, for å holde Ulf i Ulfeemballasjen
og bre om seg med den hermetiske Ulfegrimasen
og Ulfesøppelet fra alt slike fortærer.

Ulfs hjerne er bare en Ulfemarg i fjesknoken
som eter og søpler om seg med Ulf. Lang tid må sjelen ta
i slike. Og da blir Astrid med barn.

( Fra "Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk"
, Gyldendal 2006)

Før jeg rakk å snu meg

2009-06-29T13:04:00.024+02:00

----------------

---------------------

--------------------

var sommeren her.

Sval og livlig og ettertenksom.

-------------

Med forlagsseminar om skjønnlitteraturens oppgaver, som blant annet er å søke etter de menneskelige vilkårene som ikke er rasjonelle, men der savnet etter den virkelig overskridende litteraturen er stor.

Med festspill i Harstad, der temaet i år var "speiling"

og der hele byen speilet seg i en blikkstille Vågsfjord.

(Det er sommerferie, og da er det lov å ta i bruk klisjeene!)

Og med opplesningskveld på Skjervøy

der vi var fire forfattere fra Nord Troms som var samlet.

Jeg trenger denne vekslinga mellom by og bygd om sommeren. Ha ett bein på hvert sted. Sitte rundt et kaffebord og lytte til gode historiefortellere fra Nord-Troms. Nyte dialekten. Men også

være der det myldrer av folk. Samle inntrykk som jeg kan bearbeide på mitt eget lille kafeloft i Tromsø når det blir høst igjen.

---

Hilde Katrine Eriksen, prosjektleder for litteraturfestivalen Ordkalotten, har forresten fått ny, fin blogg. Stikk gjerne innom og les om hennes festivalinntrykk fra Lillehammer: http://hildekatblogg.spaces.live.com/

Og ta også en kikk innom Poetrytube: http://poetrytube.blogspot.com/

Styggvakre Finnmark

2009-06-04T17:19:00.022+02:00

Mens nesten hele verden var på litteraturfestival på Lillehammer , var jeg på rundreise i nabofylket. En kontrastfylt opplevelse, med alt fra liten storm vest for Nordkapp til en blikkstille Varangerfjord.

Finnmark er et styggvakkert fylke. Sjuskete på en sjarmerende måte, en blanding av det maskuline og feminine, av utsøkthet og dårlig smak.

----------

Berlevågs fantastiske molo fikk jeg dessverre ikke fotografert, fordi det var for mye vind til at hurtigruta fikk lagt til kai, men her er i alle fall foto av melankolske russetrålere, Vardøs friske satsing på utendørskunst ( nederst), Snøhvit-anlegget, en doven turist m.m.

----------

Vardø vartet faktisk opp med tjue varmegrader og ( nesten ) vindstille den timen vi var innom. Det vil byen aldri bli glemt for!

Sigarselger Clinton

2009-05-17T20:36:00.008+02:00

Mai vi har, lys og klar. Og i dag dukket selveste Bill Clinton opp i 17.mai-toget i Storgata.

Fint sagt

2009-03-30T09:14:00.003+02:00

"Døgnet har tolv timer natt og tolv timer dag. Vi insisterer på at det bare er dag. Men det dypest sett menneskelige fellesskapet ligger i det vi ikke får til. Det er i våre skavanker vi kan møtes."

( Utdrag fra intervju med Anders Rogg, Dagbladet, lørdag)

Haiku

2009-03-28T19:45:00.011+01:00

Når allting stemmer
som i eventyrene
blir noen til stein

( Elev, 8.klasse)

Etter at jeg var i en 8.klasse og hadde haiku-verksted i februar, hadde klassen jobba videre, og i går fikk jeg tilsendt dette eventyr-haikuet på mail. Synes det var så originalt og snedig at jeg ble inspirert til å lete frem fotos.

På kvinnedagen: Hannah Arendt

2009-03-08T10:47:00.009+01:00

..Å møte den andres ord med taushet er en av menneskets verste straffereaksjoner..

Filosofen Hannah Arendt ( 1905-1975) var opptatt av politisk handling og makt, og at maktens vesen ligger i selve tyngden av å handle i fellesskap. Hun ville restaurere politikken som en meningsgivende sfære for mennesket.

Arendt så det moderne, liberale begrep om frihet som en flukt, eller snarere som noe utilstrekkelig eller skrint. Frihet for henne betydde ikke " fri fart for frie mennesker". Frihet er det aktive åndslivet blant andre, blant de mange stemmene i polis. Tankene er først frie så lenge vi klarer å holde dialogen med de andre gående.

Utgangspunktet for Arendts maktbegrep er at vi har dynamsike krefter i oss på godt og vondt. Hvis de skal gå i en god retning, trenger vi å bringe tanke og ettertanke til vår energi, noe som krever aktiv samhandling med andre.

Uten samtale om oppfatninger vil vi heller ikke se klart eller forstå konsekvensene av oppfatningene og dermed heller ikke ha noen ( egentlig) frihet. Å møte den andres ord med taushet er en av menneskets verste straffereaksjoner; bios politikos er samtalende livsvesener som trenger å ta del i hverandres tanker gjennom språket.

Mer om Hannah Arendt her: http://kilden.forskningsradet.no/c35640/artikkel/vis.html?tid=36337

Hamsuns holdninger

2009-02-22T10:11:00.017+01:00

Alle vet at Hamsun var nazist. Det er verken mulig eller ønskelig å bortforklare. Og det er viktig at det ikke blir glemt.

Men enkelte mener derfor det er moralsk riktig å la være å markere at det er 150 år siden Hamsun ble født, og at de neste generasjonene nærmest bør bli fritatt fra å få kjennskap til hans tekster. Som lektoren på denne videregående skolen i Tromsø, som spør:

Hvordan skal så norsklæreren kunne bruke Hamsuns tekster når hun kjenner hans fascisme? En slik bruk kan bare få et skinn av anstendighet dersom hun fortrenger det moralsk uakseptable i verket. Dette innebærer nødvendigvis at Hamsun-verkets underbevissthet tillates å nedkjempe hennes bevissthet, hvilket er en lesningsstrategi som Roland Barthes betegner som en besvimelse i rette øyeblikk

http://gaare.blogspot.com/

Og hva vet vi egentlig om andre forfatteres ideologiske syn?
Jeg anbefaler denne kronikken, som stod i Nordlys 19.februar:

http://www.nordlys.no/debatt/kronikk/article4137541.ece

"Gud hadde stukket sin finger ned i mit nervenet"

2009-02-19T21:43:00.031+01:00

Første gang jeg leste Knut Hamsuns "Sult" kom jeg ingen vei med boka. Ti år etterpå prøvde jeg på nytt, og denne gangen kom jeg meg ikke ut av den. "Sult" er og blir en av de beste bøkene jeg noensinne har lest.

Sult er smertefull, opprørsk, språkkritisk, og ikke minst svært humoristisk. Den ble regnet som den første modernistiske romanen i Norge, og virker forbausende nyskapende selv når man leser den i 2009.

---

En av de aller beste og mest infame scenene i boka er der jeg-personen ser sin egen lidelse som et bevis på at Gud har glemt han, og går til angrep på religionen med religiøse stilmidler:

-------

...Gud hadde stukket sin finger ned i mit nervenet og lempelig, ganske løselig brakt litt uorden i tråderne. Og Gud hadde trukket sin finger tilbake og se, det var trevler og fine rottråder på mine nervers tråder. Og det var et åpent hul etter hans finger som var Guds finger, og sår i min hjerne etter hans fingers vei..

-----

Et annet avsnitt i boka viser hvordan hovedpersonen nyter makta over språket. Idet han kommer forbi ei kjerre med poteter, finner han på å sverge at det er kålhoder og ikke poteter som ligger i vogna:

----

...Og jeg ser at det er Poteter i den kærre, men af raseri, af Halsstarrighed, finder jeg paa at sige, at det slet ikke var Poteter, det var Kaalhoveder, og jeg bandte grusomt paa, at det var kaalhoveder....Jeg berused meg i denne mageløse Synd, jeg rakte mine tre Fingre ivejret og svor med dirrende Læber i Faderens, Sønnen og den Helligaands navn, at det var Kaalhoveder..

-----

Den fandenivolske, maniske og forvirrede jeg-personen ser av og til seg selv som en Messias der han vandrer omkring:

...Hvor det var en Glæde at gaa omkring og gøre gode Gærninger...

--------

Og et sted er han nærmest en formanende pastor som holder moralpreken for en kvinne han møter. Prekenen avslutter med:

-----

...Gå hen og synd ikke mer!

Ny blogg, ny bok

2009-02-17T15:41:00.005+01:00

Anita Arildsdatter Pedersen har fått ny blogg, og er straks klar med ny bok også:

Tittel: "Snør det utenfor vinduet ditt også?" ( Wigestrand Forlag )

Mer om det her: http://pedersen.eu.pn/

Gratulerer ( litt på forhånd) med bok, Anita!

Lår finnes. Lunger finnes

2009-02-15T10:13:00.014+01:00

Og Hjerte og Himmel og Puls

*

Og Melkesyre.

Bildet under er tatt fra Rødtinden på Kvaløya i går.
Vinterværet i Tromsø er upåklagelig for øyeblikket.

"Billettmrk. Rødvin og peiskos"

2009-02-10T12:57:00.020+01:00

Kramphold på rødvinen og glem peiskosen!

-----

Dagbladet hadde i dag nytt risiko-oppslag ( det må være minst to dager siden sist) og siste forskning viser altså at du risikerer å få kreft dersom du fyrer med ved.

-----------

Jeg vokste opp i et hus der det ble fyrt med både ved og kull ( både for folk og kråker), der begge foreldrene mine røykte inne, der det var rødt kjøtt til middag minst fire dager i uka og feite sauser annenhver dag, og alle stedets ungdommer lærte seg å drikke kokekaffe før de var ferdig med ungdomsskolen. I tillegg har jeg selv røykt i ti år ( og smugrøykt i tre år til før jeg sluttet helt) , jeg har helt sikkert trimmet altfor lite opp gjennom livet, og har riktignok kjøpt inn både tran og piller med omega 3, men har aldri husket å ta noen av delene.

-------

Er fullt klar over at jeg har vokst opp i et risiko-hjem i en risiko-utkant av landet og periodevis levd et risiko-liv, men å sitte foran peisen og slappe av, har jeg sett på som rimelig risikofritt ettersom jeg både har brannslokningsapparat, røykvarslere og brannteppe i huset.

---------

Hva gjør man nå da? Når det er tolv-femten kuldegrader ute, varmovnen står på fullt, og det likevel er iskaldt i huset?

--------

Løsning: Fyrer med Dagbladet!

Jorma Puranen

2009-02-08T16:57:00.015+01:00

Perspektivet museum i Tromsø åpnet under Samisk uke ei utstilling som jeg vil anbefale på det varmeste. Det er ei billedutstilling av den finske kunstneren Jorma Puranen.

---------------

Våren 1988 besøkte Puranen forfatteren Nils Aslak Valkepää, og han fikk se en serie sort-hvitt-portretter som Valkepää hadde benyttet i boka " Solen, min far ". ( Boka fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1991.) Bildene kom fra et fransk museum. I Paris fant Puranen ut at bildene var tatt i 1884 under prins Roland Bonapartes ekspedisjon til Lappland, og av en fotograf ved navn G. Roche. Puranen refotograferte disse portrettene, og bildene ble satt opp i samme landskap som de opprinnelig var tatt i. Deretter ble disse installasjonene igjen fotografert.

------------

Vakkert. Tankevekkende. Poetisk.

Lærervikaren

2009-02-02T19:52:00.031+01:00

Det finnes bemerkelsesverdig mange lærervikarer i norsk skjønnlitteratur for tida. Hva nå det måtte komme av. Under kan dere lese tre utdrag fra bøker som kom ut i 2008. I tillegg har jeg en lærervikar med i min egen diktsamling fra fjoråret.

****************

-Dette er Ove Kvamme, vikaren!
Ragnhild er ei slik ei som tek på folk. Ho har varme,
små hender. Ho held den eine handa mi, og med den
andre skyv ho meg svakt i ryggen. På den måten flyttar
ho meg rundt som ei buktalardokke. Slik styrer ho altså
denne skulen. Med mjuke, faste hender. Eg må handhelsa
på alle. Eg er ikkje nokon handhelsemann. Det er ein
uskikk å utveksla bakterier med folk på denne måten.

( Fra Jens K.Styve: "Eg, Ove Kvamme", Cappelen Damm)

-Ingunn, seier Sveinung att, som om han vil sutte på
namnet, held det i munnen slik, lener seg bakover i stolen
og legg føtene over kvarandre ved siden av bordbeinet,
-fekk eit års vikariat i musikk på Indalsvik ungdoms-
skule. Kom reisande med bussen frå Bergen kvar dag.
Kjempedyktig jente! Ingunn spelar seks instrument, seier
han stolt liksom, - altså slik skikkelig. Ho var ein nokså
fersk lærar da ho kom, og eg hjelpte henne litt i gang. Ja,
berre viste ho rundt på skulen og slik, kvar ho kunne
finne alt, korleis kopimaskina verkar og slike ting, ...

( Fra Reidun Elise Foldøy: "Ein stad å møtast", Aschehoug)

...Tilbake som vikar i det gamle klasserommet, skal ha
ein femteklasse i engelsk og det burde gå greitt. Eg har
fått ein detaljert plan frå læraren, ein oskegrå type eg
ikkje har noko minne om, og eg skriv gloser på tavla, får
eit par av elevane til å lese opp replikkane til ein tekst, eit
slags skodespel, det handlar om ein katt som sit fast i eit
tre, banalt og solskinsaktig, slik eg hugsar det frå bøkene
på barneskolen.

( Fra Rune H. Hjemås: " Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd", Samlaget)

Å iscenesette seg selv

2009-01-28T13:47:00.037+01:00

Fin "litteraten-kveld" med Carl Frode Tiller i Tromsø går.

Tiller ble intervjuet av Morten Wintervold, og jeg merker meg at Wintervolds intervjuer ofte åpner for en langsom, og til tider famlende og søkende, refleksjon. Dette skjerper meg som lytter. Samtalene blir noe mer enn flinke, velregisserte stunt.

Tiller snakket om hvordan han skaper sine litterære karakterer. De fleste karakterene hans har ei oppfatning av seg selv som ikke blir bekreftet av omgivelsene, og de mangler ofte makt og innflytelse over sine egne liv. Dette knytter han også opp mot klassereisen, som er et gjennomgangstema i bøkene. Måten karakterene iscenesetter seg selv på, forteller mye om den kulturen de kommer fra, - en kultur de kanskje ikke vil bli identifisert med. Og forsøkene på å få språket til å bryte gjennom spenninger og barrierer, og forene de menneskene som søker mot hverandre, lykkes sjelden. I stedet for å bli hovedpersoner i sine egne liv, ender karakterene opp som bipersoner - i evig kamp for å få bekreftet seg selv.

________

Også interessant å lytte til Tiller når han fortalte hvordan intervjuer han har gjort med tjue sagbruksarbeidere ( tidligere mastergradsoppgave) har dannet grunnlag for alle tre bøkene. Det ble for han en studie i hvordan mennesker opplever seg selv og forsøker å kommunisere dette til omverdenen. Og om hvordan man enten tviholder på den man vil være, eller forsøker å endre seg, når kartet ikke stemmer med terrenget.