Det befriende med å være utrendy

Det har sine fordeler å være over førti. En av dem er å lene seg tilbake og kjenne hvor befriende det er å være utrendy. Utrendy i språk og klær og mat og bøker.( For ikke å snakke om i valg av musikk.) Skrive utrendy dikt og ha utrendy blogg. Tillate seg å være nostalgisk (om det da ikke er blitt trendy å være nostalgiker???) og til og med være en skikkelig moralist iblant!
Innse at man alltid kommer til å være agnostiker, eller hedning med en puritansk læstadianer på lur i bakgrunnen.

I grunnen høres dette gresselig heslig ut, når jeg tenker meg om. Hadde jeg vært tjue år yngre og sett noen som skrev noe sånt som dette, hadde jeg oppsøkt vedkommende og sparket henne i skinnleggen. Tilbakelente førtiåringer med en slags nyervervet overbærenhet overfor omgivelsene, var noe av det mest kvalmende som fantes.


Og kanskje går det over:)


PS: Mulig det ennå er trendy i det hele tatt å ha en blogg?