Sunday, January 29, 2006

Tida er en puls utenfor kroppen

For oss som ofte snakker om " tidsklemma":
Her er noen avsnitt fra Øystein Høllelands bok " Tid":


" Klokkenes og kalenderens historie er dels vevd sammen, dels
følger de to adskilte spor. Begge har de påvirket og forandret menneskelivet -delt det opp, tidsinnstilt det og regulert det. Ja, så sterk har påvirkningene fra tidsmålingen vært i historisk tid at vi kan snakke omet før og et siden. Før og etter uret. Før og etter kalenderen. Tidsmålingen ga dem som kontrollerte den økt mulighet til å utøve makt over andre. Enten det var i form av å bestemme arbeidstid ( foreksempel for slaver), regulere døgnrytme eller å fastsette tid for offer og høytider.

I vårt vestlige samfunn er tida blitt noe utenfor oss, en "natur"utenfor vår egen kropp, noe som kontrollerer oss. I skole, jobb, ja til og med i fritida vår- da vi skulle ha fri fra tidspresset, setter vi og andre ( tids)rammer for hva vi gjør og ikke gjør: Som hund i bånd følger vi etter! Etter tida! Bare i helt bestemte situasjoner opplever vi tida som vår tid:
Når vi opplever naturen, når vi forelsker oss og er sammen seksuelt eller når vi oppsøker ulike typer kunst, for eksempel musikk. Da kan det hende vi glemmer oss sjøl og vår egen tilstedeværelse i tida, og er."



Fra diktet " LI PO " av Georg Johannesen:

Uret varer lenger enn mitt håndledd
diktet varer lengre enn min munn:
kalenderen er den eneste boken
jeg gjerne skulle ha skrevet



Fra " To dikt om tid" av Bjørn Aamodt:

Urmakeren har satt sammen en klokke av beinsplinter.
Det var det fineste materialet
han kunne finne. Det fineste han har.
Det viser langt, langt utover han selv.



Fra diktsamlinga " Ting og tings skygger " av Jo Eggen:

I museer som skal vise folks liv
er det alltid klokker
små veggur, golvur:
store blanke møbler i seg sjøl
konsollur fra rokokkotida
kokett asymmetriske
likevel godkjent av tida
som alle gjenstander
fratatt sin funksjon

4 comments:

hanjostein said...

er 'tid' ei sansing -
eit første feste for vår vakning
eit punkt vi fester
ei line til
dreg derfrå til dit
vinklar vidare til nye punkt
rommet er skapt

det tok tid
augne punktet
ei tid henta frå Før
blinka til i eit blinkras No
utan stans inn i Framtid

spegla rommet
bak ryggen og framom
eit over
eit under

tida ein sansingsbane
ei bærebylgje

sjølv eit inkje
ingenstad frå
gjekk ingen stad vekk

eit stille
ei ikkjesansing
gjeld berre her
medan vi er i tida

irelars said...

Takk for utmerket refleksjon omkring "tid", Jostein!
Mye å tenke på her..


Irene

hanjostein said...

samband
du der eg her
namnespora ukjend
men hjernen finn oss fram seier
minnest

*tapas-telegram*
----------------

så langt eg skjønar hjerneforskinga
er det uråd å påvise noko minnelager
men at hjernen er eit spesialorgan på linje med lever og nyrer
der det høgspesialiserte cellevevet i hjernen kan hente fram det bevisstheita gjev ordre om
som eit tv-apparat leverer programma utan å ha laga eller lagra dei
(vel eit haltande døme -)

drivaren i denne prosessen har eg her kalla 'bevisstheit'
også her på noko svaiande underlag
kjelda for vår bevisstheit (personlegdom) er like ukjend som kjelda for tid

likevel finn eg her eit vegkryss
eit punkt for å stogge
ein møtestad i tidlaus undring

er det her kanskje
at det vi kjenner som fødsel og død
til-bliing og til-inkjes-gjering
går opp i den større eininga
vi ikkje har ord for
men berre likevel opplever

då stilla seier det best

irelars said...

Året, dagen og øyeblikket går over i historia, men medbringes i erfaringa ( " den indre tida" ). Erfaringa praktiseres i den fysiske tidsdimensjonen, der den finner anledninga ( " den ytre tida") som vekker den. I den krysninga finner man kanskje " de rette øyeblikkene".


Husker ikke kildene til disse omtrentlige formuleringene, men kom på dem da jeg leste innlegget ditt over.

Ellers forteller vel språket vårt mye om forholdet vi har til tid:

" Å utnytte tida"
" Å kaste bort tida"
" Å misbruke tida"
" Vel anvendt tid"
" HAR ikke tid"

osv. osv.


Et sitat til i den forbindelse:
( Hentet fra Trond Berg Eriksen: Tidens historie)

" Bak tidspresset og tidsmankoen ligger drømmen om det gode liv som effektivt tilintetgjør seg selv når det griper til de mest nærliggende midler. Nesten alle grunnleggende sosiale erfaringer krever tid. Ikke så og så mye tid, men så mye tid som kreves for at kjærlighet, selvbesinnelse, fortrolighet eller tillit kan oppstå. Det er lenge siden Chaplin gjorde narr av den moderne arbeidsverden på film ( " Modern Times", 1936) ved å vise hvordan maskinenes takt forplantet seg i kroppen. Den gangen lo man av de spastiske rykningene som ble forsterket av den ufullkomne fotograferingen. Nå vil vel mange oppfatte hans parodi som rapport fra en høyst normal arbeidshverdag.."

Takk for tapas, Jostein!
Og for at du følger opp et emne jeg ( av ganske naturlige årsaker :)) er veldig opptatt av.

Stillheten og undringen..
den i seg selv
uten annen mål og mening

Ja til den.



Irene