Anmeldelse av diktsamlinga "Sortsolsafari" i Nordlys.

Kontrastrikt

Irene Larsen:
Sortsolsafari
Dikt
Margbok 2013

Irene Larsen debuterte i 2005 med diktsamlinga «Anemonepust», som hun fikk Blix-prisen for. Dette er den tredje diktsamlinga hennes.
«Sortsolsafari» tar utgangspunkt i en samisk myte om en hanbjørn som gjorde ei jente gravid og sønnen hun fødte, hadde en bjørnelabb og en menneskehånd, som han holdt skjult.
Diktsamlinga er delt i 4 deler, uten tittel, og to dikt som innleder og avslutter samlinga og som hun kaller (Prosol) og (Episol). De fungerer som prolog og epilog, eller en rammefortelling til ganske dramatiske og grensesprengende skildringer. «Hvem er du egentlig ? spør naboen» og skaper forventning til jeg-personen i samlinga, kvinna som fødte sønnen med bjørnelabb.

I første del får vi vite at bjørnens sønn sitter på lukket avdeling, mens bjørnen jakter sau og reinsdyr - og blir jaget av rovdyrforvaltninga. Her konfronteres dagens rovdyrdebatt med bilder av historiens bjørn på helleristningene og ursa major i universet.

I andre del beskriver hun hvordan den samiske fødselsgudinna Sáráhkka bidrar til fødsler av astronomiske dimensjoner, «hver gang en ny dattersjel glir ned /fra et av solas hjørner/ armløs,tarmløs/ skjedeløs og skjødesløs.»

I tredje del møter vi noaiden, den samiske medisinmannen, som reisende i den moderne turistverden; farer som en fugl over kontinentene - i kontrast til «Turister med støvler og kikkerter/ har kjøpt sortsolpakke. Femten hundre danske spenn, inkludert overnatting og et måltid vinsuppe og skinke.» I denne delen handler annenhver tekst om jegeren som jakter bjørn - og tar vare på alle deler av dyret.

I fjerde del er konfronterer hun fastlegen, psykologen og familien på slektstreff med sin historie og sin mytiske virkelighet. Tremenningen spør hvem hun egentlig er. «Jeg er en av de som er avtegnet på trommene, svarer jeg uten å nøle».

Diktsamlinga har en episk struktur satt inn i et samisk og mytisk univers. Irene Larsen skaper assosiasjoner til Nils-Aslak Valkeapää i sine universelle og historiske bilder, men hun gjenskaper ingen samisk livsfilosofi som han. Hun er mer opptatt av kontrasten mellom samenes naturopplevelse og det moderne samfunnet.
Tittelen «Sortsolsafari» speiler det uventede og motsetningsfylte, samtidig som er helt konkret fanger bildet av turister som stirrer opp på fugleflokken - som dekker og mørklegger sola.
Kontrastbildene hennes er humoristiske - til dels burleske, for eksempel når hun pakker tradisjon inn i moderne innpakning: «Noaiden vasker seg, kjemmer seg/og kler seg i sine beste klær/stiller kamera inn på profilbilde,/ og gjør websida klar for redigering.»
Det er kontraster i bilder og kontraster i språk, fra det lyriske til det mest banale. Samlingen er ambisiøs, fordi den sprenger så mange grenser - i fantasi, virkelighetsoppfatning, i tid og rom. Den spriker og det er vanskelig å samle den i et helhetlig inntrykk. Men den er spennende og åpner for mange ulike leseropplevelser.


Margoth Hovda-Lien

Undervurdert sport: Festivalhopping

Festivaler har blitt et interessant fenomen, særlig i den nordlige landsdelen. For tjue år siden tror jeg det omtrent bare var Festspillene i Harstad ( nå kalt festspillene i nord-norge) som årlig samlet flere tusen mennesker. Folk kom til Harstad nest siste uka av juni for å få med seg konserter som omfattet både klassisk musikk, rock og jazz, og i tillegg kunne man få en passe dose av litteratur, film og billedkunst.


De siste årene har alle typer festivaler grodd frem, både i by og bygd. Festivalene finnes over hele landet, men Nord-Norge er den landsdelen som har flest festivaler pr. innbygger, og om sommeren kan man drive "festivalhopping" uten pause fra begynnelsen av juni til slutten av august. ( Litteraturfestivalen " Reine Ord" i Lofoten, festpillene i Nord Norge, Buktafestivalen, Riddu-Riddu-festivalen, Karlsøyfestivalen, Kalottspel, Heia-festivalen,Træna-festivalen, Hamsun-dagene, Døgvillfestivalen, bare for å nevne noen...) Deretter kan man puste ut et par-tre uker før man gjør seg klar for høstens festivaler ( Litteraturfestivalen Ordkalotten, elektronikafestivalen "Insomnia, Tromsø Internasjonale Jazzfestival m.fl.) før man igjen tar en etterlengtet pause foran den virkelig store festivalmåneden, som er januar. Da er det nemlig klart for to av festivalgigantene: Tromsø Internasjonale Filmfestival og Nordlysfestivalen ( festival for kvalitetsmusikk dans). Ved inngangen av februar kan man igjen roe ned med den noe mindre " Iliosfestivalen"( festival for samtidsmusikk) i Harstad. Og slik kan man holde på mer eller mindre gjennom hele året. I mars i fjor ble det arrangert en utmerket litteraturfestival i Finnmark, men foreløpig ser dette ikke ut til å blir et årlig arrangement.


Hvilke behov er det egentlig disse festivalene dekker, utenom det selvsagte behovet for å få oppleve god kunst? Jeg er veldig glad i å være på festival selv, og jeg tror festivalene erstatter noe av det uformelle sosiale samværet som det var mye mer av i landsdelen for noen tiår siden, men som ikke er en like stor selvfølge i dag. Vi har blitt mer private, har ikke så tett familienettverk lenger, og bruker sosiale medier i større og større grad. Samvær har fått andre rammer, og gjerne svært regulerte rammer. Festivalsamvær er derimot noe annet. Vi oppsøker noe som interesserer oss sammen, deler nye opplevelser, treffer gamle kjente, treffer nye mennesker. Og i slike settinger dukker det gjerne opp både nye kreative ideer og nye samarbeidspartnere. Et annet moment ved noen festivaler, som f.eks Karlsøy-festivalen, er at ungdom og voksne som har flyttet fra stedet, kommer tilbake til øya for å være medarrangører. Festivalene får med andre ord folk til å føle en tilknytning til stedet selv om de har flyttet derfra.

Av de festivalene som skal være i år, ser jeg mest frem til Riddu-riddu-festivalen i Manndalen i Kåfjord. Der skal den samiske sangeren Sofia Jannok delta. ( Se tre bloggposter under) Men først skal jeg ha en fullstendig festivalfri vinter og vår. Skal man drive festivalhopping, må batteriene lades. Ha et godt festivalår!

PS! Anbefaling: Filosofifestivalen " På kanten" i Kragerø 1-5.juni. Tema: Kjærlighet.

Verden i 2010.

http://www.dagbladet.no/a/12777165/

Sofia Jannok "Irene"

Omdømmebygging, omdømmefokus

og " konkurransedyktig identitet". Nå skal reklamekonsulenter og kommunikasjonsrådgivere pusse opp fasade-Tromsø. Kjenner jeg blir kvalm..

Framtidsvisjon for Nord-Norge?

Refleksjon på en onsdag

Jeg har vært i en del begravelser de siste årene. Fine seremonier. Slektninger, venner og kollegaer av den som er død, har holdt gripende taler. Alle de fine egenskapene har vært trukket frem, og det har vært fremhevet hvor mye den døde har betydd for menneskene rundt seg.

Slik må det være. Men jeg har under disse seremoniene også blitt sittende å tenke: Fikk den avdøde noengang høre disse ordene mens han eller hun levde? Fikk hun som døde etter et langt liv, der hun de siste tredve årene av yrkeslivet hadde vært uføretrygdet, høre at hun var et raust, omsorgsfullt, empatisk menneske som var svært viktig for omgivelsene sine. At hun var den som virkelig hadde tid til andre når de trengte det.

Det er en trøst for etterlatte å få høre fine taler om den de har vært glad i. Men det er også fint for den som ennå lever å få høre at " du betyr mye". Mange er flinke med taler og godord under fødselsdager, jubileer o.l, men langt fra alle mennesker får oppleve at noen holder en tale, eller sier noe pent om dem, i den type sammenhenger. Kanskje får de knapt høre det i hverdagen heller.

Da er det synd om begravelsen blir den eneste gangen godordene tas frem...

Om klassereisen

"Og det er den klassereisandes evige erfaring: Du kjem aldri heilt fram til den nye plassen, til den nye sosiale og kulturelle klassen du utdanningsmessig, verdimessig og kunnskapsmessig tilhøyrer, men du kan heller aldri komme heilt heim igjen. Og det siste er det mest smertefulle. Å vera klassereisande er å leva sitt liv i spennet mellom det som var og det som er. Ein er eit menneske
i bevegelse, og slik sett eit moderne menneske, men ein lever livet sitt i eit slags eksil, bortanfrå det sjølvsagte som ein reiste frå, og aldri heilt framme ved det som er sjølvsagt for dei ein no er saman med."

( Lars Ove Seljestad, Klassekampen 29.mai)