Wednesday, June 28, 2006

Vær passe følsom og du vil leve lenge i landet

Fikk lyst til å sakse noen utdrag fra Arne Næss: Livsfilosofi, -et personlig bidrag om følelser og fornuft:

" Mange som selv mener de har det godt, spør seg: " Hva er det gode liv?" Som om det faktisk er et bestemt slags liv som er det gode liv. Det er det selvsagt ikke. Veien til det gode liv går primært gjennom følelsene. Først i annen instans går den gjennom fornuftsapparatet.

I nekrologer fremheves ofte egenskaper som har med et høyt utviklet og modent følelsesliv å gjøre, men det er litt sent å gi anerkjennelse for slikt i en nekrolog.
Det som gjør oss beundret i samfunnet, er ytelser, altså " hva vi har brakt det til" i løpet av et liv. Samtidig er mye av det vi setter pris på ved oss selv og andre, knyttet til noe annet, nemlig følelseslivet. Utrykket " å være følsom" som burde kunne gi udelt positive assosiasjoner, forbindes i samfunnet med å være overfølsom, med føleri, tynnhudethet og annet av negativ verdi. Stakkars den følsomme!

Det ropes høyt i vårt samfunn om at vi må øke verdiskapningen, men er det virkelig det man mener? Hva slags verdier? Økt medmenneskelighet teller ikke, men voldsomt økt salg av elektriske tannbørster vil telle så det monner for bruttonasjonalproduktet.

Vi burde kunne lære oss å tolerere at folk ikke " blir til noe" slik det defineres i samfunnet. Kierkegaard påpeker hvor viktig det er rett og slett å være menneske. Det dreier seg om å utfolde menneskelighet i den dypeste betydning av ordet, og det innebærer modenhet i følelseslivet.

Det virker påfallende at de mennesker som befinner seg innen gruppen " har så mange muligheter, men griper dem ikke", ofte viser større følelsesmessig modenhet enn de som griper alt. Noen synes ikke å forstå å komme seg frem, å bruke sine evner eller utnytte sine muligheter. I slike tilfeller er det klart at evnene og mulighetene i all hovedsak er ment som midler til det som konvensjonelt gjelder for å være vellykket og tegn på suksess ut fra samfunnets snevreste premisser."

Wednesday, June 21, 2006

Ny regel





















Etter en liten tabbe med en rød kjole
som farget av på en boxershorts, fant jeg
følgende lapp fra 15-åringen på
vaskemaskinen i kjelleren..

( Han har gitt sitt samtykke til at
den kan offentliggjøres på bloggen;) Posted by Picasa

Tuesday, June 20, 2006

Når skogen e grønn..
















Ho sa så jenta som satt på hurtigruta på vei
hjem fra tjeneste som hushjelp i Bodø:

" No skal det bli godt å komme heim tel Skjervøy,
når skogen e grønn og guttan e heime!" Posted by Picasa

Saturday, June 10, 2006

Unntakstilstand

Noe av det aller beste med Sydenferie, er å kunne stupe inn i ei bok fra bassengkanten. Bare sørge for å være akkurat så passe tilstede at man kan nikke oppmuntrende til unger som klarer å svømme langsida under vann eller dykke til bunns på djupa. Hadde med meg et lass med bøker denne gangen, slik at jeg kunne sortere vekk de som fortsatt var uinteressante etter 20 sider. Følgende ble derimot lest og likt:

Gabriel Garcia Marquez: Alle mine triste horer
Om en mann som aldri har vært sammen med en kvinne uten å betale for det. På sin 90-års-dag bevilger han seg en 14 år gammel jomfru. Det går ikke slik han tror, og livet endrer seg totalt fra den dagen han fyller nitti. En nydelig kjærlighetsfortelling og en klok og røff beretning om liv og alderdom. Jeg har allerede funnet frem tidligere bøker av forfatteren, som nå skal leses på nytt.

Hanne Ørstavik: Presten
Ei av mange bøker jeg lenge har tenkt jeg skulle lese, men ikke fått tid til.
Ei bok som var så treffende i sin beskrivelse av spenninger, motsetninger, savn og søken i et menneske at jeg ble satt ut. Ørstaviks store alvor og kretsing omkring det jeg har oppfattet som de samme eksistensielle spørsmålene, har gjort at jeg flere ganger har stoppet et stykke uti hennes bøker. Det har blitt for mye. Denne gangen var det helt annerledes. Kautokeino-opprøret er på en forunderlig måte blitt en del av hovedpersonens leting etter svar og sannheter.

Thomas Hylland Eriksen: Øyeblikkets tyranni
Også ei bok jeg bare har fått skumlest tidligere. Den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut. Fortjent, synes jeg. Ei andpusten bok som prøver å si utrolig mye på den tida den har leserens oppmerksomhet, men det er også det den handler om; å fylle opp hvert øyeblikk og å tette igjen hvert mellomrom i tida, med det resultat at livet risikerer å bli en hysterisk serie av overbefolkede øyeblikk. Virkeligheten som en kronisk bildeflimring, og ikke som linjer gjennom tid, kausalkjeder og slutningsrekker. " For vår sivilisasjon er ungdomskulten og krisen i kunnskapsoverføringa to av de alvorligste symptomene på øyeblikkets tyranni. En kultur som ikke respekterer modning og aldring, har ingen ide om hvor den kommer fra, og kan derfor heller ikke ha noen anelse om hvor den er på vei".