Wednesday, January 03, 2007

Lars Amund Vaage: Tangentane









I jula har jeg pløyd meg gjennom to romaner som har gjort sterkt inntrykk:

Lars Amund Vaage: Tangentane ( Oktober forlag 2005)
Brit Bildøen: Mitt milde vesen ( Samlaget 2006)

Skal se om jeg får tid til å skrive noe om Brit Bildøen også etterhvert, men her er i alle fall litt om Lars Amund Vaages bok:

Tangentane handler om presten Hans Ulvik. Etter sytten år som prest i Sveigen, bestemmer han seg for å slutte. Han vil satse på en karriere som pianist. Men Ulvik er på ingen måte noen stor og lovende pianist, og valget får betydning for ekteskapet, for lokalsamfunnet han lever i, og ikke minst han selv, som må finne seg et nytt ståsted og rettferdiggjøre sine valg overfor omgivelsene. Et valg som på mange måter fører han inn i et vakuum. Ulvik havner i stadig diskusjon med seg selv, og andre, om retten til å utøve kunst til tross for at han kanskje aldri vil oppnå noen anerkjennelse.

Men kunsten er ikke et hovedpoeng i seg selv i denne boka, slik jeg leser den. Det som fascinerer meg mest, er beskrivelsen av å være et menneske i en " mellomposisjon" i livet. Ulvik er snart femti år, og han er på vei fra noe, men ikke nødvendigvis til noe. Ekteskapet ryker og han blir værende i en tom prestebolig med pianokrakken som eneste møbel. Han sier opp stillinga som prest, men blir værende på stedet. Det er som om han i sin såre, drømmende og etterhvert fysisk skrøpelige tilstand, opponerer mot å være på vei noen steder.

Jeg veksler mellom å føle sympati med hovedpersonen og å bli forbanna på han. Når han i pressede situasjoner tyr til mønster og fraser fra rollen som prest, blir han en latterlig figur. På den andre sida får han den hele og fulle sympatien når han tar et oppgjør med sin egen rolle, og velger å stå frem som den han er; vaklende mellom store drømmer og såre erkjennelser, og med risikoen for å bli gjenstand for forakt. For det er få i dette lokalsamfunnet som står klar til å være medmenneske når den som alltid har vært sjelesørger selv er i ferd med å miste fotfestet.

Poetisk, musikalsk og nydelig skrevet av Lars Amund Vaage.

4 comments:

t.t. said...

Har lest både Bildøen og flere av Waage. Disse to bøkene har jeg også merka meg, men ikke kommet så langt at jeg har fått lest. I jula blei det ikke en eneste roman på meg. Men nå er det fredag og helg igjen, og nå er jeg i lesehumør. Så i dag har jeg lånt Tangentane på biblioteket, og satt meg på venteliste på Bildøen. Jeg liker å få slike tips :)

Ha ei god helg!

mvh Torunn

Irene Larsen said...

" Mitt milde vesen" er den første Bildøen-boka jeg har lest, men det ga mersmak, så nå har jeg lånt " Landfastlykke". Du må gjerne tipse meg om flere du synes var bra.
Det var mer temperament i Bildøens bøker enn jeg hadde trodd. Har alltid forestilt meg hennes bøker som litt stillferdige og (ja) milde..Så feil kan man ta!

t.t. said...

Jeg leste ”Alt som er” da den kom ut, og det er mye ved boka jeg liker veldig godt. Språket hennes, måten hun forteller om de tre generasjonene på synes jeg er veldig bra, det med arkitekturen og musikken. Hun forflytter seg i tid og rom, og hun får det til å henge godt i hop. Men det er også sider ved boka jeg er litt usikker på om jeg liker så godt. Derfor er jeg spent på denne nye...

Nabodama said...

Fant Tangentane på salg i bokhandelen i dag. Måtte jo bare kjøpe den etter denne reklamen.