Denne bittelille øya med 23 innbyggere imponerer meg år etter år. Med hjelp av frivillige som på en eller annen måte har tilknytning til øya, lager de til en festival det står respekt av.
Visst kan man trekke på smilebåndet når man er der. Tross venstreside-profilen, må selv Karlsøy noen ganger tilpasse seg markedsøkonomien; den lokale landhandelen hadde kun én liter melk, men bak disken stod det fem paller med øl.
Og hippieromantikken er mer enn bare et begrep: Et ungt par som overnattet under åpen himmel hadde nemlig sørget for å sette opp varseltrekant i gresset.
Men Karlsøyfestivalen er ikke bare nytelse og nostalgi, det er også en festival med alvorlig undertone. Lederen av den Afghanske flyktningekomiteen, Zahir Athari, holdt lørdag kveld en appell som rykket folk ut av hyggestemninga og gjorde at det ble stille foran scenen. For nettopp det å kunne stå ute blant venner og nyte en rockekonsert, er ingen menneskerett.
Og akkurat dette siste perspektivet skal Svein-Egil Haugen og hans medarrangører ha honnør for. Det finnes nok av intetsigende festivaler man kan dra på.
2 comments:
Karlsøy, et av de stedene jeg engang drømte om å flytte til. Ganske imponerende hva de får til der ute.
Jeg er den typen bygdemenneske som må ha byen innen rekkevidde, ellers får jeg lett klaustrofobi.
Har derfor aldri drømt om å bosette meg der, men å dra dit på festival, -det er en annen sak :-)
Post a Comment