"Gud hadde stukket sin finger ned i mit nervenet"

Første gang jeg leste Knut Hamsuns "Sult" kom jeg ingen vei med boka. Ti år etterpå prøvde jeg på nytt, og denne gangen kom jeg meg ikke ut av den. "Sult" er og blir en av de beste bøkene jeg noensinne har lest.

Sult er smertefull, opprørsk, språkkritisk, og ikke minst svært humoristisk. Den ble regnet som den første modernistiske romanen i Norge, og virker forbausende nyskapende selv når man leser den i 2009.

---

En av de aller beste og mest infame scenene i boka er der jeg-personen ser sin egen lidelse som et bevis på at Gud har glemt han, og går til angrep på religionen med religiøse stilmidler:

-------

...Gud hadde stukket sin finger ned i mit nervenet og lempelig, ganske løselig brakt litt uorden i tråderne. Og Gud hadde trukket sin finger tilbake og se, det var trevler og fine rottråder på mine nervers tråder. Og det var et åpent hul etter hans finger som var Guds finger, og sår i min hjerne etter hans fingers vei..

-----

Et annet avsnitt i boka viser hvordan hovedpersonen nyter makta over språket. Idet han kommer forbi ei kjerre med poteter, finner han på å sverge at det er kålhoder og ikke poteter som ligger i vogna:

----

...Og jeg ser at det er Poteter i den kærre, men af raseri, af Halsstarrighed, finder jeg paa at sige, at det slet ikke var Poteter, det var Kaalhoveder, og jeg bandte grusomt paa, at det var kaalhoveder....Jeg berused meg i denne mageløse Synd, jeg rakte mine tre Fingre ivejret og svor med dirrende Læber i Faderens, Sønnen og den Helligaands navn, at det var Kaalhoveder..

-----

Den fandenivolske, maniske og forvirrede jeg-personen ser av og til seg selv som en Messias der han vandrer omkring:

...Hvor det var en Glæde at gaa omkring og gøre gode Gærninger...

--------

Og et sted er han nærmest en formanende pastor som holder moralpreken for en kvinne han møter. Prekenen avslutter med:

-----

...Gå hen og synd ikke mer!