Framtidsvisjon for Nord-Norge?

Refleksjon på en onsdag

Jeg har vært i en del begravelser de siste årene. Fine seremonier. Slektninger, venner og kollegaer av den som er død, har holdt gripende taler. Alle de fine egenskapene har vært trukket frem, og det har vært fremhevet hvor mye den døde har betydd for menneskene rundt seg.

Slik må det være. Men jeg har under disse seremoniene også blitt sittende å tenke: Fikk den avdøde noengang høre disse ordene mens han eller hun levde? Fikk hun som døde etter et langt liv, der hun de siste tredve årene av yrkeslivet hadde vært uføretrygdet, høre at hun var et raust, omsorgsfullt, empatisk menneske som var svært viktig for omgivelsene sine. At hun var den som virkelig hadde tid til andre når de trengte det.

Det er en trøst for etterlatte å få høre fine taler om den de har vært glad i. Men det er også fint for den som ennå lever å få høre at " du betyr mye". Mange er flinke med taler og godord under fødselsdager, jubileer o.l, men langt fra alle mennesker får oppleve at noen holder en tale, eller sier noe pent om dem, i den type sammenhenger. Kanskje får de knapt høre det i hverdagen heller.

Da er det synd om begravelsen blir den eneste gangen godordene tas frem...