Trude Ringeheim skrev i Dagbladet på lørdag om serviceforeldrenes ferie. Når serviceforeldrene endelig har tatt fri fra å kjøre ungene til og fra aktiviteter hele året, starter en ferie som ungene kan få maksimalt ut av: Fornøyelsesparker, tivoli, badeland, - ferie betyr i praksis å stappe så mye som mulig av opplevelser og aktiviteter inn på noen få uker, slik at barna har noe å ta seg til. Foreldrene får selv knapt nok tid til å snakke sammen eller slappe av, men det er underordnet. ( Og har foreldrene gått fra hverandre, er det ikke uvanlig at ungene får denne typen ferie i dobbel dose.)
For en del år siden var vi i Legoland med ungene. Det ble første og siste gang. Det var 28 grader og 14000 mennesker og ungene ble hyperaktive. De skulle ha med seg alt som var av berg-og dalbaner, og vi stod i kø hele dagen. ( For øvrig den eneste dagen jeg kan huske det var vindstille på Jylland.) Når kvelden kom, var vi dødsslitne og sure hele gjengen.
Jeg har for øyeblikket hjemmeferie, og det er åtte grader og regn ute. Ungene har overnattingsbesøk, og har fått lov til å sove i skrivehytta mi. De sover til langt ut på formiddagen, og ligger og prater en time til. Deretter kommer de inn for å spise frokost. Ingen har noe program for dagene. Vi tar ting som det kommer, og nyter at vi slipper å følge klokka. Jeg tror i grunnen at dette blir den beste delen av ferien i år. Etterhvert skal vi reise litt, men da har de i alle fall i forkant både fått tid til å glede seg og kjede seg.
Min nevø brukte å være på ferie hos sine besteforeldre på innlandet da han var liten. En gang sa han med et sukk: " Det mest speinnanes mainn kan gjøre dær e å klappe katta eller la kua sleike på seg".
Tror han fikk en opplevelse av langsom tid, som er svært få barn forunt i dag.
