Dagen derpå

Dagen derpå. Vi skrur på taklampa i det tomme lokalet. Alt står slik vi forlot det klokka fem om morgenen, men nå er rommet kjølig, og lyset har fått en matt gulfarge. Lukta av hvitløk og fiskesuppe henger igjen. Vi tømmer slantene og mopper rødvinsflekker. Smaker på noe salt snacks som har blitt stående i en bolle. Det er blitt mykt og seigt.
Et par venner kommer innom. Hjelper til med å samle utbrente telys og tørker av bordene. Vi prater løst og fast om kvelden i går. Ler av noe som ble sagt like før alle gikk hver til sitt. Og av parodien. De to litteraturanmelderne som kom kledd i hvite langunderbukser, for å matche bokas innhold. Som mente diktsamlinga var en fordekt kriminalroman der alle bevis pekte mot ett navn: Anne Mone. Og som sang haiku tostemt og ellers konkluderte med at forfatteren var dårlig på rim.
Vi finner en flatklemt kaviartube, og en litersflaske med en skvett champagnebrus igjen i. For celebert skulle det være. Hadde ikke vertinnen selv sørget for champagne og kaviar, fikk gjestene ta saken i egne hender. Vi snakker om bergenseren som kom ut av skapet. Som rimsmed og dikter. Med en poesihilsning full av frodige bilder og kontraster. På nynorsk!
Og vi dveler ved henne som framførte sitt dikt så nydelig og sterkt. Som etterlot en klang av moll i rommet. Og gjorde kvelden mangefarget.
Og i trøtte kropper sitter gleden igjen. Gleden over å ha vært sammen. Ledd. Blitt rørt. Gitt blaffen. Gleden over å ha danset hemningsløst til herlig, flat popmusikk.

Når vi er ferdigmoppet, trakter vi oss kaffe. Det er sludd ute og det begynner å mørkne. Samtalen dreier umerkelig over mot neste dag. En ny uke. De jevne, grå novemberdagene. De med dur fra kopimaskinen og matpakker med skinke og ost.
Debutfesten er over.