Friday, December 02, 2005

Den som ikke har gjemt seg nå..




















Det hang alltid saueskrotter under låvebrua om høsten. Dingla opp-ned med samla bakbein og frambeina løfta. Som en hyllest til jorda. Svartjord. Om kvelden krøp vi inn i buken, satt sammenkrøket og roterte, mellom ribbein og slagsider, mens den som stod, ropte at vi skulle gi et pip. Vi gløtta ut gjennom ei oval åpning, opp mot oktoberhimmelen, der Orion heva klubba, ei jomfru vispa i blodet, og seks små stjernesøstre lette etter den sjuende.

5 comments:

torunn said...

:)
For noen bilder!
I ett stort flott bilde,
mellom jord og himmel,
så jordnært og så løfta…
Synes dette er både stødig og sprekt,
samtidig er det en god ledighet over språket.
Slutten må jeg nevne også :), den var fin!
Må si jeg likte dette meget godt!

Torunn

torunn said...

Jeg skulle si noe om bildet også,det er veldig vakkert
og det står godt til teksta..

irelars said...

:)

Takk for det, Torunn!
At du syntes det var både jordnært og løfta, var en fin kommentar å få.


irene

tomy said...

Så nydelig - begge deler!

irelars said...

Hyggelig!!

Er glad du ser barneperspektivet i den noe groteske innramminga...


Irene :)