Tida er en puls utenfor kroppen

For oss som ofte snakker om " tidsklemma":
Her er noen avsnitt fra Øystein Høllelands bok " Tid":


" Klokkenes og kalenderens historie er dels vevd sammen, dels
følger de to adskilte spor. Begge har de påvirket og forandret menneskelivet -delt det opp, tidsinnstilt det og regulert det. Ja, så sterk har påvirkningene fra tidsmålingen vært i historisk tid at vi kan snakke omet før og et siden. Før og etter uret. Før og etter kalenderen. Tidsmålingen ga dem som kontrollerte den økt mulighet til å utøve makt over andre. Enten det var i form av å bestemme arbeidstid ( foreksempel for slaver), regulere døgnrytme eller å fastsette tid for offer og høytider.

I vårt vestlige samfunn er tida blitt noe utenfor oss, en "natur"utenfor vår egen kropp, noe som kontrollerer oss. I skole, jobb, ja til og med i fritida vår- da vi skulle ha fri fra tidspresset, setter vi og andre ( tids)rammer for hva vi gjør og ikke gjør: Som hund i bånd følger vi etter! Etter tida! Bare i helt bestemte situasjoner opplever vi tida som vår tid:
Når vi opplever naturen, når vi forelsker oss og er sammen seksuelt eller når vi oppsøker ulike typer kunst, for eksempel musikk. Da kan det hende vi glemmer oss sjøl og vår egen tilstedeværelse i tida, og er."



Fra diktet " LI PO " av Georg Johannesen:

Uret varer lenger enn mitt håndledd
diktet varer lengre enn min munn:
kalenderen er den eneste boken
jeg gjerne skulle ha skrevet



Fra " To dikt om tid" av Bjørn Aamodt:

Urmakeren har satt sammen en klokke av beinsplinter.
Det var det fineste materialet
han kunne finne. Det fineste han har.
Det viser langt, langt utover han selv.



Fra diktsamlinga " Ting og tings skygger " av Jo Eggen:

I museer som skal vise folks liv
er det alltid klokker
små veggur, golvur:
store blanke møbler i seg sjøl
konsollur fra rokokkotida
kokett asymmetriske
likevel godkjent av tida
som alle gjenstander
fratatt sin funksjon

1968

Bildet er av meg og brodern, pyntet til en eller annen anledning det året.
Jeg husker ikke helt hvilken.

Til høyre et av husets viktigste inventar, Radionetten. Et av de aller første bildene som dukker opp i erindringa, har nettopp med Radionetten å gjøre:

Det var 28.august 1968. Huset luktet grønnsåpe, nystrøkne blondegardiner var hengt opp, og stua var pyntet med blomster og flagg. I ene hjørnet stod et splitter nytt Tandberg fjernsyn, på motsatt vegg stod Radionetten på et høyt bord. Flere trillebårlass med stoler var kjørt fra skolens internat og hjem til oss denne formiddagen. Nå var de stablet i rekker foran fjernsynsskjermen.

Snart strømmet bygdas kvinner til og fylte stolene. De kom i storblomstrete kjoler og luktet hårspray og permanent. Denne dagen skulle alle ha god utsikt til bygdas ene TV-skjerm, så duken og blomstervasen ble fjernet fra Radionetten og tre småjenter ble løftet oppå, med streng beskjed om å være stille og å holde føttene i ro. Så ble sjalusien trukket til side og fjernsynet ble slått på.

Etter noen minutters oppvarming, åpenbarte synet seg, riktignok i svart-hvitt, men likevel som noe av det vakreste forsamlinga foran skjermen noen gang hadde sett; Sonja Haraldsen som steg ut av limousinen og sakte gikk opp trappa til Oslo domkirke med det lange, hvite brudesløret på slep. Selv læstadianerkvinnene, som satt i bakerste rekke for å være på lengst mulig avstand fra denne avguden av et møbel, kunne ikke la være å komme med begeistrede utrop.

Og høyt over alle hodene, oppå Radionetten, satt altså tre fireåringer musestille og ventet på å få se en ekte kronprinsesse stige ned midtgangen i domkirka.

Uforglemmelig! :)
Og året etter var det månelanding..

( vi kommer ) av Anne Bøe

vi kommer som blåfrosne hunder
kommer med hodene våre
legger dem fra oss
i hverandres armer
vi kommer i angst og anemone
hurtigtoget kvart på fem
rekker vi aldri
vi kommer etterpå
mer og mer etterpå
kommer når snøen
har falt, kommer og
snør i hverandre som
fortapte engler
legger snutene inn
i de varmeste hulene vi kan finne
virrer nesten helt hvite av
lengsel inn
i store fiolblå sug

vi kommer i ametyst og flammer
opp inn i hverandre
sovner oppslukte, gule
med sot på

vingene, halene surret
rundt hverandre i

himmelsk kollaps

Tilstand