Friday, January 20, 2006

1968

Bildet er av meg og brodern, pyntet til en eller annen anledning det året.
Jeg husker ikke helt hvilken.

Til høyre et av husets viktigste inventar, Radionetten. Et av de aller første bildene som dukker opp i erindringa, har nettopp med Radionetten å gjøre:

Det var 28.august 1968. Huset luktet grønnsåpe, nystrøkne blondegardiner var hengt opp, og stua var pyntet med blomster og flagg. I ene hjørnet stod et splitter nytt Tandberg fjernsyn, på motsatt vegg stod Radionetten på et høyt bord. Flere trillebårlass med stoler var kjørt fra skolens internat og hjem til oss denne formiddagen. Nå var de stablet i rekker foran fjernsynsskjermen.

Snart strømmet bygdas kvinner til og fylte stolene. De kom i storblomstrete kjoler og luktet hårspray og permanent. Denne dagen skulle alle ha god utsikt til bygdas ene TV-skjerm, så duken og blomstervasen ble fjernet fra Radionetten og tre småjenter ble løftet oppå, med streng beskjed om å være stille og å holde føttene i ro. Så ble sjalusien trukket til side og fjernsynet ble slått på.

Etter noen minutters oppvarming, åpenbarte synet seg, riktignok i svart-hvitt, men likevel som noe av det vakreste forsamlinga foran skjermen noen gang hadde sett; Sonja Haraldsen som steg ut av limousinen og sakte gikk opp trappa til Oslo domkirke med det lange, hvite brudesløret på slep. Selv læstadianerkvinnene, som satt i bakerste rekke for å være på lengst mulig avstand fra denne avguden av et møbel, kunne ikke la være å komme med begeistrede utrop.

Og høyt over alle hodene, oppå Radionetten, satt altså tre fireåringer musestille og ventet på å få se en ekte kronprinsesse stige ned midtgangen i domkirka.

Uforglemmelig! :)
Og året etter var det månelanding..

5 comments:

Anonymous said...

tenk .. så stoor du var blitt allerede -
sikkert i full gang med å turnere både språk og publikum like overbevisende som nå

fryder meg over alle de presise detaljene du har fått med her
f.eks. denne med at de første TV-apparatene trengte så lang oppvarming

Irene Larsen said...

Ja, veldig stor, du :)
På full vei opp mot 1,59 på sokkelesten, der det stanset brått.

Mye artig med disse TV-apparatene. Husker det brukte å komme selgere til bygda ( vi kalte dem " agenter" :)). En av dem solgte ruller med en slags gjennomsiktig film/plast i forskjellige farger. Disse kunne man klippe til og forme, slik at de passet over TV-skjermen, og dermed kunne vi få noe tilnærmet farge-TV.

( Vi kjøpte ikke :))

t.t. said...

Dette var et herlig tilbakeblikk! Tenk at det var slik!
Du skriver så jeg blir reint rørt, på en måte som virkelig løfter denne begivenheta og får fram det høytidelige ved det som skjedde både i stua og på skjermen. Jeg var nok av de ungene som nøt godt av at naboen hadde TV, veldig lenge, så jeg har mange gode minner fra stua der.
Du har funnet fram et fint bilde av deg og broren din også, ganske så tidstypisk.
Men det med plast foran skjermen kan jeg ikke huske, veldig artig :)


mvh Torunn

Irene Larsen said...

Takk! :)

I ettertid er dette ganske komisk å se tilbake på, men der og da var det dødsens alvor. Et kongelig bryllup var ikke noe å spøke med..

Ikke et nyinnkjøpt Tandberg-fjernsyn heller :)

Nabodama said...

Et herlig dykk inn i barndommen, levende skildret og formidlet. Skriv mer, skriv mer!