Han sjøl, e han heime?

Telefonen ringer lørdag ettermiddag:
E det ho sjøl?
Jeg humrer av fryd over at utrykksformen ennå
eksisterer og svarer: Å jada, det e ho sjøl!

Det er han Hedly som ringer. 83-åringen har nettopp
vært på havet, og har en kasse med fersk sei og brosme
stående. Det passer bra. Fryseboksen begynner å
bli tom. Jeg avtaler at jeg skal være der om fem minutter.
Han står ute og venter når jeg kommer:

Han e glatt på veien i dag, så pass deg no så du ikke går og ramle!
Han røsker ei veistikke fra brøytekanten og hiver over
til meg, så jeg skal ha noe å støtte meg til når jeg går ned
til brygga. Så tar han ei til seg sjøl også, og vi stavrer oss
på glattisen ned mot brygga med hver vår oransje
plastveistikke som stav.

Han sjøl, e han heime?
Jeg svarer at han er hjemme, han holdt på å rydde i
garasjen da jeg dro.
Vi kommer oss ned uten lårhalsbrudd, og inne på brygga
finner han frem en plastpose og begynner å fylle småsei
oppi. Når posen er full, henger han den på ei ikke helt
moderne vekt, som står og vipper ei stund før den finner
balansepunktet.

Det bli fire og en kvart kilo.
Etterpå fyller han flere poser, og sier at jeg ikke må slite
meg ut, han skal hjelpe til med å bære. Fiskespordene stikker
opp av coop-posene og de lysende refleksene på veistikkene
vi holder oss fast i, forteller at her i novembermørket skritter
det to stykker forsiktig på glattisen opp fra brygga.
Ho sjøl og han sjøl. :-)