Kirkenes november 2006

Synnøve Persen leser fra sin siste diktsamling
som har fått Samisk Nordisk Råds litteraturpris.
















Bokbad med Laila Stien og Kirsti Blom på
Sør-Varanger bibliotek.



Jeg skal være i Kirkenes et døgn. Det er midt i november og jeg har ikke beregnet klimaet så langt øst. Det var mildvær da flyet lettet i Tromsø, og her er det 6 kuldegrader og kald, bitende vind. Jeg er forkjølet og har verken lue eller votter med. Vinden får det til å verke i pannebihulene og området over øynene føles blytungt. Jeg burde holdt meg innendørs, men har bare et par timer på meg til å få sett noe av dette stedet. Det blir tidlig mørkt.

Vi er elleve stykker som skal delta på De Nordnorske Bokdagene, og jeg ser at Thomas Lundbo har tenkt noe av det samme om å orientere seg på stedet. Han skrår over gatene framoverbøyd og med frakken trukket godt oppunder ørene. Det er noe nysgjerrig og ivrig over blikket og ganglaget. Det får blåse så mye det vil fra Kolahalvøya.

Ved første øyekast er dette hvilket som helst sted. Jeg leter etter et særpreg mellom MIX-kiosken, Fretex-handelen, BRIO-butikken og det ruvende kjøpesenteret i enden av gata, men finner fint lite. Torget er omtrent tomt. En hvit varebil med bagasjeromsdøra åpen, er alt jeg ser. Noen reinskinn stikker ut. Landskapet omkring er heller ikke særlig iøyenfallende; lett kupert terreng, delvis skogkledt.

Jeg stikker innom biblioteket midt i sentrum. Det har hyllemetere med bøker på russisk: Barnebøker, diktsamlinger, fakta, romaner. Jeg slår opp i en turistguide jeg finner om Kirkenes, og der står det at andelen av russisk befolkning i byen begynner å nærme seg 10%. Jeg vet at det jobbes for å få et Barentsinstitutt her. Det går busser flere ganger daglig til Murmansk. Alle gatenavn er skiltet både på russisk og norsk. Det skjer ting. Bedriften A/S Sydvaranger eksisterer ikke lenger, men her begynner tydeligvis å skapes noe nytt. Kanskje det er det som er særpreget; en slags " grensedynamikk" skapt av en ny åpenhet.

Når jeg kommer ut igjen, har vinden stilnet. Thomas Lundbo lunter rolig og makelig på andre sida av gata. Han er rak i ryggen og har tent seg en røyk. Jeg lurer på hvilken konklusjon han har kommet til etter en time på dette stedet.

Det er ikke lenge igjen til jeg skal delta på opplesning. Jeg skal motta en pris. Jeg har aldri mottatt noen pris før, og lurer på hvordan man gjør det. Hva sier man?
Jeg stikker innom ICA og kjøper shampoo. Tar ikke sjansen på å bruke shampooen fra hotellet. Da risikerer jeg å stå foran mikrofonen med elektrisk hår som peker i alle retninger. Man må ta sine forholdsregler. Jeg tenker at jeg må huske å legge merke til hvordan man justerer mikrofonen i riktig høyde, og ikke ha for glatte sko på. Jeg tror det skal gå bra.