Snart..

Sola er ennå et stykke unna, men den
gir seg til kjenne... 

Forlatt i språket

På lørdager kjøper jeg Dagbladet av to grunner: Magasinet har to ukentlige spalter som er verdt å få med seg, den ene er " Hvordan i all verden" og den andre er " Spor". I går tok Erling Dokk Holm for seg språket i Kjell Magne Bondeviks bok " Et liv i spenning" i Spor-spalten:

Et liv i spenning er forbausende lik andre politikerbiografier, men det er noe som er mer overbevisende hos Bondevik, og det er språket.

Det er som om språket ligger på utsida av det levde livet, og utsletter alt temperament og alle hendelsers betydning. Språket er ei kvern. Alt blir likt, og det har neppe skjedd med overlegg. Det er alt annet enn et fiffig grep uttenkt for å skape refleksiv distanse hos leseren.

Kjell Magne Bondevik har levd et usedvanlig rikt liv, hans engasjement er sannsynligvis oppriktig. Men det rent dramatiske i hans fortelling -når store ting skjer i hjemmet eller politikken- blir ikke bare fortalt nøkternt og udramatisk, det blir egentlig ikke fortalt, bare referert. Selv når han forteller om sine psykiske problemer, er språket like fritt for topografi som når han beskriver budsjettsituasjonen i Willochs andre regjering. Derfor er dette også ei bok der jeg lurer på hva jeg egentlig leser? Min private og spekulative påstand er at jeg leser historien om hvordan Kjell Magne Bondevik mistet seg selv.

De fleste av oss ville ha skrevet den samme historien om oss selv, hvis vi måtte eller ville. Kjell Magne Bondevik er ikke unik. Han er representativ for det moderne, disiplinerte, velfungerende mennesket. Uten friksjon flyter vi med en strøm vi vagt aner er den strømmen som gir best utbytte og som ikke opprører noen. Det nye, rensede språket gjør at denne ferden er mulig å gjennomføre. Dette språket der alt er forståelig, alt kan forklares og alt har sine sider. For når alt blir like viktig, blir også alt like uviktig.

Slik blir Kjell Magne Bondeviks selvbiografi en allegori over det moderne menneskets tilpasningsevner.

Lars Amund Vaage: Tangentane

I jula har jeg pløyd meg gjennom to romaner som har gjort sterkt inntrykk:

Lars Amund Vaage: Tangentane ( Oktober forlag 2005)
Brit Bildøen: Mitt milde vesen ( Samlaget 2006)

Skal se om jeg får tid til å skrive noe om Brit Bildøen også etterhvert, men her er i alle fall litt om Lars Amund Vaages bok:

Tangentane handler om presten Hans Ulvik. Etter sytten år som prest i Sveigen, bestemmer han seg for å slutte. Han vil satse på en karriere som pianist. Men Ulvik er på ingen måte noen stor og lovende pianist, og valget får betydning for ekteskapet, for lokalsamfunnet han lever i, og ikke minst han selv, som må finne seg et nytt ståsted og rettferdiggjøre sine valg overfor omgivelsene. Et valg som på mange måter fører han inn i et vakuum. Ulvik havner i stadig diskusjon med seg selv, og andre, om retten til å utøve kunst til tross for at han kanskje aldri vil oppnå noen anerkjennelse.

Men kunsten er ikke et hovedpoeng i seg selv i denne boka, slik jeg leser den. Det som fascinerer meg mest, er beskrivelsen av å være et menneske i en " mellomposisjon" i livet. Ulvik er snart femti år, og han er på vei fra noe, men ikke nødvendigvis til noe. Ekteskapet ryker og han blir værende i en tom prestebolig med pianokrakken som eneste møbel. Han sier opp stillinga som prest, men blir værende på stedet. Det er som om han i sin såre, drømmende og etterhvert fysisk skrøpelige tilstand, opponerer mot å være på vei noen steder.

Jeg veksler mellom å føle sympati med hovedpersonen og å bli forbanna på han. Når han i pressede situasjoner tyr til mønster og fraser fra rollen som prest, blir han en latterlig figur. På den andre sida får han den hele og fulle sympatien når han tar et oppgjør med sin egen rolle, og velger å stå frem som den han er; vaklende mellom store drømmer og såre erkjennelser, og med risikoen for å bli gjenstand for forakt. For det er få i dette lokalsamfunnet som står klar til å være medmenneske når den som alltid har vært sjelesørger selv er i ferd med å miste fotfestet.

Poetisk, musikalsk og nydelig skrevet av Lars Amund Vaage.