Forlatt i språket

På lørdager kjøper jeg Dagbladet av to grunner: Magasinet har to ukentlige spalter som er verdt å få med seg, den ene er " Hvordan i all verden" og den andre er " Spor". I går tok Erling Dokk Holm for seg språket i Kjell Magne Bondeviks bok " Et liv i spenning" i Spor-spalten:

Et liv i spenning er forbausende lik andre politikerbiografier, men det er noe som er mer overbevisende hos Bondevik, og det er språket.

Det er som om språket ligger på utsida av det levde livet, og utsletter alt temperament og alle hendelsers betydning. Språket er ei kvern. Alt blir likt, og det har neppe skjedd med overlegg. Det er alt annet enn et fiffig grep uttenkt for å skape refleksiv distanse hos leseren.

Kjell Magne Bondevik har levd et usedvanlig rikt liv, hans engasjement er sannsynligvis oppriktig. Men det rent dramatiske i hans fortelling -når store ting skjer i hjemmet eller politikken- blir ikke bare fortalt nøkternt og udramatisk, det blir egentlig ikke fortalt, bare referert. Selv når han forteller om sine psykiske problemer, er språket like fritt for topografi som når han beskriver budsjettsituasjonen i Willochs andre regjering. Derfor er dette også ei bok der jeg lurer på hva jeg egentlig leser? Min private og spekulative påstand er at jeg leser historien om hvordan Kjell Magne Bondevik mistet seg selv.

De fleste av oss ville ha skrevet den samme historien om oss selv, hvis vi måtte eller ville. Kjell Magne Bondevik er ikke unik. Han er representativ for det moderne, disiplinerte, velfungerende mennesket. Uten friksjon flyter vi med en strøm vi vagt aner er den strømmen som gir best utbytte og som ikke opprører noen. Det nye, rensede språket gjør at denne ferden er mulig å gjennomføre. Dette språket der alt er forståelig, alt kan forklares og alt har sine sider. For når alt blir like viktig, blir også alt like uviktig.

Slik blir Kjell Magne Bondeviks selvbiografi en allegori over det moderne menneskets tilpasningsevner.