Humor med komplikasjoner

Artig debatt om nordnorsk humor i avisa Nordlys for tida.
Den minner om splittelsene i diverse religiøse leirer her nord, og om gode, gammeldagse bygdekrangler.

Nordnorske humorister er visstnok delt inn i to leirer for øyeblikket:

1) De primitive humoristene, som spiller på bannskap, løssluppen moral, gudstro, fjell, fjorder, samer og fylla.

2) De mer urbane og kosmopolitiske humoristene som vil ha seg frabedt at humoren deres blir kalt nordnorsk, selv om de er født og oppvokst og bor i landsdelen. Og skulle noen være i tvil, ler humoristene i kategori 2 OVERHODET IKKE av kategori 1.


Synes denne debatten gjør hele fliringa både utrygg og komplisert. Flirer man av gruppe 1, risikerer man å bli satt i bås med " heimføinger", flirer man av gruppe 2, kan det hende det er på grunn av at man ikke helt vedkjenner seg sine røtter, og flirer man av begge deler, er man antagelig fullstendig identitetsløs.


******


PSSSST: Har du hørt om da Jesus kom til Skibotn?
Da han gikk omkring og skulle helbrede, var det et kvinnfolk som ga klar beskjed: " Du lægg ikkje handa på meg, førr da miste eg trygden min!"

( Farlig nær humoren i kategori 1..:-))

Vakuum

Som på badet når lyset faller
vannets klukking dør ut
de ørsmå boblene av skum har forduftet
Husker du hvor stort såpestykket var i hånden
hvordan hånden strammet når den holdt rundt det?
I det melkegrå vannet fløt såpefett som fiskeøyne
og fanget opp det gjenskinnet som fantes i skumringen


Fra Hanne Bramnes: "Salt på øyet"

Han sjøl, e han heime?

Telefonen ringer lørdag ettermiddag:
E det ho sjøl?
Jeg humrer av fryd over at utrykksformen ennå
eksisterer og svarer: Å jada, det e ho sjøl!

Det er han Hedly som ringer. 83-åringen har nettopp
vært på havet, og har en kasse med fersk sei og brosme
stående. Det passer bra. Fryseboksen begynner å
bli tom. Jeg avtaler at jeg skal være der om fem minutter.
Han står ute og venter når jeg kommer:

Han e glatt på veien i dag, så pass deg no så du ikke går og ramle!
Han røsker ei veistikke fra brøytekanten og hiver over
til meg, så jeg skal ha noe å støtte meg til når jeg går ned
til brygga. Så tar han ei til seg sjøl også, og vi stavrer oss
på glattisen ned mot brygga med hver vår oransje
plastveistikke som stav.

Han sjøl, e han heime?
Jeg svarer at han er hjemme, han holdt på å rydde i
garasjen da jeg dro.
Vi kommer oss ned uten lårhalsbrudd, og inne på brygga
finner han frem en plastpose og begynner å fylle småsei
oppi. Når posen er full, henger han den på ei ikke helt
moderne vekt, som står og vipper ei stund før den finner
balansepunktet.

Det bli fire og en kvart kilo.
Etterpå fyller han flere poser, og sier at jeg ikke må slite
meg ut, han skal hjelpe til med å bære. Fiskespordene stikker
opp av coop-posene og de lysende refleksene på veistikkene
vi holder oss fast i, forteller at her i novembermørket skritter
det to stykker forsiktig på glattisen opp fra brygga.
Ho sjøl og han sjøl. :-)

Å rette norskbøker

..trenger slett ikke være så ille, i alle fall ikke
når man finner slike haiku som de som ligger
under her, forfattet av 6. og 7.klassinger.
Målet var at de skulle skrive frem en årstid uten
å navngi hverken måneden eller årstida.
Jeg stilte meg litt tvilende til årstida i nummer 4,
men fikk da klar beskjed fra han som hadde
skrevet det: " Aillså! Det e jo nåen årstide mainn
bli meir førrkjølt på einn ainner!"
Tvilen forsvant! :-)

Og sjekk det siste haikuet..



Et hvitt, tykt laken
legger seg over marka
sykkelen på låven

*

Per sleika på stanga
satte tunga fast
ble hengende der

*

Kalde flak mot den
tynne asfaltplata
småe fotspor

*

Alle er forkjølt
og bruker papir
søppelbøtta full

*

Fin og hvit
daler ned mellom trærne
i år som i fjor

*

Den skarpe kniven
mot det røde eplet
ute i hagen

Kirkenes november 2006

Synnøve Persen leser fra sin siste diktsamling
som har fått Samisk Nordisk Råds litteraturpris.
















Bokbad med Laila Stien og Kirsti Blom på
Sør-Varanger bibliotek.



Jeg skal være i Kirkenes et døgn. Det er midt i november og jeg har ikke beregnet klimaet så langt øst. Det var mildvær da flyet lettet i Tromsø, og her er det 6 kuldegrader og kald, bitende vind. Jeg er forkjølet og har verken lue eller votter med. Vinden får det til å verke i pannebihulene og området over øynene føles blytungt. Jeg burde holdt meg innendørs, men har bare et par timer på meg til å få sett noe av dette stedet. Det blir tidlig mørkt.

Vi er elleve stykker som skal delta på De Nordnorske Bokdagene, og jeg ser at Thomas Lundbo har tenkt noe av det samme om å orientere seg på stedet. Han skrår over gatene framoverbøyd og med frakken trukket godt oppunder ørene. Det er noe nysgjerrig og ivrig over blikket og ganglaget. Det får blåse så mye det vil fra Kolahalvøya.

Ved første øyekast er dette hvilket som helst sted. Jeg leter etter et særpreg mellom MIX-kiosken, Fretex-handelen, BRIO-butikken og det ruvende kjøpesenteret i enden av gata, men finner fint lite. Torget er omtrent tomt. En hvit varebil med bagasjeromsdøra åpen, er alt jeg ser. Noen reinskinn stikker ut. Landskapet omkring er heller ikke særlig iøyenfallende; lett kupert terreng, delvis skogkledt.

Jeg stikker innom biblioteket midt i sentrum. Det har hyllemetere med bøker på russisk: Barnebøker, diktsamlinger, fakta, romaner. Jeg slår opp i en turistguide jeg finner om Kirkenes, og der står det at andelen av russisk befolkning i byen begynner å nærme seg 10%. Jeg vet at det jobbes for å få et Barentsinstitutt her. Det går busser flere ganger daglig til Murmansk. Alle gatenavn er skiltet både på russisk og norsk. Det skjer ting. Bedriften A/S Sydvaranger eksisterer ikke lenger, men her begynner tydeligvis å skapes noe nytt. Kanskje det er det som er særpreget; en slags " grensedynamikk" skapt av en ny åpenhet.

Når jeg kommer ut igjen, har vinden stilnet. Thomas Lundbo lunter rolig og makelig på andre sida av gata. Han er rak i ryggen og har tent seg en røyk. Jeg lurer på hvilken konklusjon han har kommet til etter en time på dette stedet.

Det er ikke lenge igjen til jeg skal delta på opplesning. Jeg skal motta en pris. Jeg har aldri mottatt noen pris før, og lurer på hvordan man gjør det. Hva sier man?
Jeg stikker innom ICA og kjøper shampoo. Tar ikke sjansen på å bruke shampooen fra hotellet. Da risikerer jeg å stå foran mikrofonen med elektrisk hår som peker i alle retninger. Man må ta sine forholdsregler. Jeg tenker at jeg må huske å legge merke til hvordan man justerer mikrofonen i riktig høyde, og ikke ha for glatte sko på. Jeg tror det skal gå bra.

Hvor langt er det til et menneske

Her hvor hjertene nagler oss forlatt til verden
Hvem er vi bak de upresise berøringene
Som aldri klarer et helt menneske
Og bak de tilsnørte blikkene
Hvor vi søker hverandres skapelsesbilder
Mens vi råtner ut av våre liv
I tause håpløse avstander
Hvem er vi i dette ukjente rykket
Som river oss gjennom umenneskelige lengsler
Og hvor tydelig har vi fremkalt vårt øyeblikk
Når døden har mørknet seg ferdig
Og gir oss vår siste ensomhet
Levde vi muligheten som gav oss jorden og hverandre
Svevde vi noengang
I rytmen og utsikten fra to hjerter
I full skapelse


Fra Arne R. Pettersen: "Kjøttøyeblikket"

Drømmen om Møysalen

Drømmen om å bestige Møysalen, 1262 m, Lofotens og Vesterålens
høyeste fjell, og se utover et område som strekker seg fra Kebnekaise i Sverige til Landego utenfor Bodø, og med utsikt mot alle de ytterste Lofotøyene..

Til sommeren skal det skje..









Månen over Møysalen

Lysene på Times Square er puslete i forhold
og Eifeltårnet krymper
Petersplassen er bare et stoppested
og den kinesiske mur et hagegjerde
Karl Johan er en sti under himmelen
og La Scala en oppbevaringsboks
Pyramidene blir ikke mye å skryte av
og Louvre er en rammebutikk
Uansett hvor jeg befinner meg i verden
skal jeg ta beina fatt
For å se månen over Møysalen i natt.

Lars Saabye Christensen

Fire lineære kortdikt

midtsommer
hesje uttynnet av stormkast
blottlagt streng

*

mildvær
linje som drypper
mellom lyktestolpene

*

Skybrudd. Bare
klesklyper igjen på snora
i synkopert rytme

*

Høyspentledning
vinden puster i brystdunet
på en død fugl