Bleike eldsjeler flyt ut av novembermørket
og inn i flomlysfelta
frå treningshallane

inn i ein halvsylindra akustikk
der ropa treff veggar og
sprett tilbake igjen

Mødrene voggar ut av Rimi-butikkane
med bekkenløysing og
sprengde bæreposar

Du introduserer deg sjølv
skriv deg inn langs ei tråkla asfaltstripe
Vindmålaren på brua er erigert og
rutebussen sprutar sørpe oppetter leggane dine

Og du kjem plutseleg på eit namneopprop
frå den gangen alle søndagsskolebarn
fekk gullkanta diplom
for trufast oppmøte.

Utskrifta av ei saksliste
ligg bretta i skulderveska
og bremselysa framfor rundkjøringa
blir eit altfor tydeleg symbol

Armani-demokratene og bestemor på Kløfta

FRP-koden, boka som fikk så mye medieomtale i vår, har ligget på nattbordet ei god stund. Men nå er den lest. Og herved anbefalt.

I boka undersøker forfatteren Magnus Marsdal,
tidligere journalist og nyhetssjef i Klassekampen, hvilke samfunnsgrupper FRP-velgerne hører innunder, og ikke overraskende kommer størsteparten fra den samfunnsgruppa som tradisjonelt har blitt betegnet som arbeiderklassen. Det er et paradoks at de som har lavest inntekt og utdanning støtter et høyreparti som tilsynelatende går på tvers av deres interesser, og Marsdal forsøker å finne ut hva som egentlig skjer. Det gjør han uten å sparke nedover.

Begrepet arbeiderklasse er omstridt. Marsdal mener at en av mange middelklassemyter er at vi lever i individualismens tidsalder, der det er slutt på fenomenet samfunnsklasser. At arbeiderklassebegrepet er iferd med å bli visket ut av språket, har konsekvenser: Store samfunnsgrupper blir ganske usynlige når middelklassens medievante mytologer fører ordet. Han påpeker bl.a at den raskest voksende næringen i vårt postmoderne kunnskapssamfunn er uføretrygd. Antall uføretrygdede passerte 325.000 høsten 2006. Vi har fått et arbeidsliv som sliter ut og støter vekk stadig flere mennesker. Middelklassemytene kan gå på verdigheten løs. For uten synlighet, hvordan kan en gruppe kreve verdighet? Valget av FRP handler kanskje ikke bare om billigere sprit, billigere bensin, egoisme og utakknemlighet.Det kan like mye handle om å bli synliggjort. Dette har Carl I Hagen og Siv Jensen skjønt, og de utnytter det for alt det er verdt.Den sosialdemokratiske elitens selvgode selvbilde har gjort den til et lett bytte for en dyktig høyrepopulist som Carl I. Hagen. Når arbeiderpartitoppenes samfunnsteori er lite mer enn en variasjon over det klasseløse individsamfunn som alltid har vært markedsliberalistenes bilde av kapitalismen, er det ikke overraskende at de står dårlig rustet til å møte offensiven fra Fremskrittspartiet.

Teorien om FRP som et arbeiderparti er ikke ny. Marsdal bruker også mye plass i boka på å beskrive familiedynastiene innenfor Arbeiderpartiet og forklare arv som en maktfaktor. Dette er også gammelt nytt. Likevel synes jeg dette er en viktig bok, ikke minst på grunn av oppgjøret med fordommer, myter, maktspråk og "høystatusmenneskenes" selvgodhet.

Helt øverst bak havet

er Nordnorsk Forfatterlags nye, spreke antologi kalt.
Det var artig å få den mellom hendene denne uka, og
i går var det slippfest på verdensteatrets kafe og bar.

Boka inneholder flere sjangre: Dikt, essays, korttekster, viser, noveller og sakprosa. I tillegg er flere av NNFs medlemmer representert med bilder/ fotos.

Fra baksideteksten:

" Helt øverst bak havet" presenterer et litterært mangfold. Fra et uttall av ståsteder, og med uensartede kulturelle erfaringer forteller forfatterne sine historier med glød og entusiasme, med frekkhet og djervt pågangsmot.

Ingeborg Arvolas novelle" Mange små ritualer" er en favoritt.
En sterk novelle man ikke lett glemmer.

Bidragsytere ellers er: Kjell Fjørtoft, Eivor bergum, Tor Eystein Øverås, Ann Helen Arntzen, Liv Lundberg, Kirsti Blom, Marry Ailonieida Somby, Kjellaug Råd Johnsen, Liv Rogstad, Irene Larsen, Anne Osvaldsdatter Bjørkli, Lene E.Westerås, Olava Bidtnes, Tarald Stein, Unni R. Bjerke Gamst, Margunn Hageberg, Ellisiv Lindkvist, Annie Krog, Dag Ove Johansen, Anita Arildsdatter Pedersen og Ragnar Olsen.

Under Peter Wessel Zappfes topper på Kvaløya

Vi er ikke fjellklatrere, vi er bare turgåere. Men når steinura er sleip og glatt av regn, og tåka kommer sigende akkurat når nedstigninga skal starte, kan turgåing føles som ekstremsport.

For øvrig byr Hollenderan, som er fellesbetegnelsen på de taggete toppene, på landets flotteste granitt. Klatrerutene i området benyttes av fjellklatrere fra hele Europa, og hver topp har sitt navn: Halvmånerisset, mannen med ljåen, Flyvende Hollender, Lanterna, Masta, Stor-svaet osv.

Reisealbum med egen klang av poesi

Jeg har forelska meg i ei bok i helga:

"Kystriksveien, en reise gjennom øyeblikk" av Maria Lundberg, som kom ut på Kom Forlag i i 2006. En poetisk, underfundig og stemningsfull fotobok med flotte, små tekster til.
Vi møter fergebillettøren i regn mens det lyser i regntøy og sleipt neondekk, vi hører havsteinens hjerte slå sakte og varmt, og vi møter Olaf og Arne, to pensjonister som sitter foran Coopen i Glomfjord en lørdag formiddag:

Coopen er det som holder liv i bygda her. Og heldigvis,
må vi jo si, for sånn sett slipper vi jo unna kjerringa og
helgevasken.

Vi passer på å lage oss små ærend hit, så vi er
ute av veien når kjerringa holder på hjemme. Det er
det man må gjøre vet du. Dele opp ett større ærend
i mange små. Sånn får vi dagene til å gå."

Utdrag fra Aftenpostens omtale:

Inspirerende, ja faktisk til å bli både glad og klok av, er en av Kom forlags utgivelser i sommer: Maria Lundberg varter i "Kystriksveien - en reise gjennom øyeblikk", opp med fotografier og korte tekster helt i toppklasse. Her er det skildret møter med natur og folk fra Lundbergs 16 turer langs RV17 mellom Steinkjer og Bodø. Forfatteren har vært ute med kamera og penn i alle årstider, over et tidsrom på to og et halvt år. Over 166 sider presenterer hun et solid og lekkert reisealbum fra noe av det ypperste Norge har å by på av veistrekninger. Dette bør kunne inspirere svært mange til å følge i hennes fotefar og hjulspor.

Mer om Maria på www.mariafotografia.com

Vareopptelling 2.nyttårsdag. Det handler om å holde ut. Telle esker med tamponger, bomullspinner, bakepapir og aluminiumsfolie. Hele pyramiden med hermetikk ramler ned og du må starte på nytt. Bygge opp et stedløst tempel av aspargesbokser. Mye handler om teknikk; armrytme, fingerrytme. Etterhvert går det bedre. I hylla med suppeposer kan du nærmest lukke øynene og stole på fingertuppenes avstandsmålinger. Du noterer tallene ved strekkoden. Det er du alene som kjenner tegnets referanser og et øyeblikk gir det en følelse av makt. Du lar to sifre gli over i hverandre og gjør tallet tretten om til en bokstav. Om en stund vil noen dvele ved din håndskrift. Prøve å tyde et tegn uten mening og lete etter en logikk. Og du har ditt på det tørre der du teller deg fremover mot enden av varebeholdninga, like uanstrengt og likegyldig som teksten nederst på en kassalapp: Takk for besøket og velkommen igjen!

Mellom geiter, rock og Muhammed

Karlsøyfestivalen er noe helt for seg sjøl. Den kan ikke forklares, kun oppleves. Og skulle noen være i tvil, så lever altså flower-power-bevegelsen i beste velgående..

Slettikkesåverstsommer

Blogging begynner å bli en utdøende sport, men her kommer i alle fall en liten tilstandsrapport:

Ikke så verst sommer dette, nei. For en gangs skyld har man vært på riktig sted til riktig tid. Forrige gang det var like god sommer i Nord Norge, satt familien i et feriehus på Jylland mens regnet høljet ned og det verste tordenværet på flere tiår herjet i området. I sommer har jeg kun vært i Troms fylke, og det viste seg denne gangen å være meget smart.

Under og over: Moltemyrtraskere i Mauken-området, indre Troms. Det gikk tregt å finne bær i starten, så for sikkerhets skyld ble det tatt et skrytebilde da bøtta var halvfull.

De neste bildene: Datter med flying-start på nedturen fra Hatten ( ca 700 m.o.h )på Kvaløya, samt en meget godlynt utgave av Senjatrollet, som ble innleid som guide til rundreise på yttersida av Senja. Kanskje kommer det litt fotos fra Karlsøyfestivalen etterhvert. Me får sjå!