Å få skrive i fred

uten å bli angrepet av et soveposegap, en flekkete
tøyhund som skal slikke deg i ansiktet eller noen som har
store og viktige ting de skal ha svar på, slik som;
Hva tror du jeg liker best av godteri eller kjeks?
Når du har svart godteri, noe som da er helt riktig,
er du kvalifisert for et oppfølgingsspørsmål;
Hva tror du jeg liker best av små eller store godterikuler?
I ditt stille sinn er du glad for at du ikke har tannleger i
omgangskretsen, og for å slippe flere oppfølgingsspørsmål
svarer du små godterikuler, noe som var riktig det også
for dem er det selvsagt alltid mange flere av, og da dreier
altså neste tema over på ynglingsfarge. " Hva tror du er
min ynglingsfarge, blått eller rosa?"og slik fortsetter det.

Diverse prosatekster er foreløpig lagt på is til to ukers
karriere som alenemor er over. I morra skal vi dra på kino.

( Tegninga er utlånt av en sønn)

Visste du

-at det skjedde en utvikling av munnhulen hos menneskene etter at de tok til å bruke ild.
Varmebehandlingen av føden bidro faktisk til endringer av munnhulen, som gjorde talen mulig.

- at gjennom steinalderen ble de døde gjerne gravlagt i ildstedsmøddinger og i lave røyser av skjørbrent stein. Dette var med på å understreke båndene mellom mennesker og kosmos, ildsted og livsverden.

------------
Med andre ord mye å lære når man (atter) en regnværsdag må aktivisere unger for å slippe å gå med hørselsvern innendørs. I dag ble det Tromsø Museum, et ok sted å slå ihjel noen timer både for unger og voksne. Ungene klatrer på plastdinosaurer og leker i jernalderhus, mens moren får tusle omkring og gløtte på utstillinger i fred.

Og vel hjemme er det bare å fyre i peisen og holde ut denne vinter-sommeren som best man kan..

" Om bare"

Så flott å se at utskjelte Vigdis Hjorts bok " Om bare" er blant de bøkene Dagbladet i sommer presenterer som en av de 25 beste norske de 25 siste årene.

Har lest den to ganger og holdt på å bli revet i stykker begge gangene.

"En nesten uutholdelig, levende desperasjon", er bl.a karakteristikken i Dagbladets anmeldelse fra 2001. Og Fredrik Wandrup påpekte for noen dager siden at det ofte er menn som har gått direkte i strupen på sterke, selvmotsigende følelser og som har beskrevet den desperate intensiteten som kan prege et kjærlighetsforhold som knapt vet om det går mot mirakler eller undergang. ( Hans Jæger, Aksel Sandemose og Knut Hamsun med " Pan" ) Vigdis Hjort gjør noe av det samme i denne boka.
"For hva er det med kjærligheten? Er den det største av alt? Er den en ensom ting? Hva likner den mest på, livet eller døden? Går den i stykker når du rører ved den? Dette som alle vet de lengter etter, er det så fylt med smerte at det knapt er til å holde ut? "
Og jeg må bare slutte meg til de siste linjene i Wandrups presentasjon: " Boka oppleves som sann inntil beinet, ja inntil det mørkeste av alt: Døden."

Kretadøgn

Jeg gjør et forsøk på å lokke sola frem med bilder fra Kreta.
Spørs om det nytter...