Ei grepa dame

Jeg er så heldig å ha ei storsinnet tante på 71 år. Hun er blitt viktigere og viktigere med årene. I mylderet av stemmer og informasjon er hun både et fristed og en alternativ stemme. Hun lar seg ikke putte i noen bås. Og hun fyller ut hull i historia mi nå som mine egne foreldre er borte. Hun forteller mer enn gjerne om sin egen oppvekst og om moren min sin oppvekst. Også har hun den sirligste løkkeskrifta og den hjerteligste latteren jeg vet om!

Vi diskuterer politikk så fillene fyker. Det eneste vi klarer å bli enige om, er at vi er uenige. Og om at det er for mye fokus på pjatt og for lite på verdier. Så flirer vi og tar vi oss en pust i bakken og en kopp kaffe til.

Hun ble alene for noen år siden. Mannen hennes er død, og de to sønnene er voksne og har egne familier. Men hun skaper seg sitt eget liv. Hun er med i to litteratursirkler og har stabler med bøker på stuebordet. Når det blir ettermiddag, slenger hun seg på sofaen med beina oppå armlenet og ei bok i hånda.