
Fredrik Wandrup skrev mye klokt i Dagbladet på torsdag. Blant annet om litteraturen som salgsvare:
Litteraturen er blitt en del av underholdningsindustrien. Forfattere slåss om å markere seg. De leser opp og forteller om sine verk, de fyller bokscenen med sin sterkt vekslende utstråling.
Det forventes at forfattere er morsomme, interessante eller slagferdige når de intervjues på scenen eller på TV-skjermen, enten alene eller i gruppe. Snart trenger vi ikke bøkene, så lenge vi har forfattere som kan snakke om dem....Tar alt dette luven av det som er det sentrale, eller i alle fall burde være det: Innholdet?
I fjor tuslet jeg omkring på universitetsbokhandelen. Da fant jeg heldigvis boka " Som porselen, kanskje" av Bjørn Skogmo i bokhyllene. Jeg hadde ikke sett den omtalt noe sted, -den bare stod der, gjemt mellom tykke romaner av kjendisforfattere. Men baksideteksten gjorde at jeg ble nysgjerrig. Boka ble beskrevet som " En roman om en roman om en forfatter som skriver en roman som kan bli hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, slik at forfatteren kan få invitasjon til Bokbadet og bli intervjuet av Anne Grosvold- og alt hva dette innebærer av penger, ære og berømmelse." Boka var etter min mening veldig bra. På en måte kan den fungere som en kommentar til Dagbladets magasin i dag der Tove Nilsen, Unni Lindell, Knut Faldbakken, Vigdis Hjort og Jan Kjærstad ( nok en gang) "avslører" hvorfor du blir hekta på deres bok.