Wednesday, October 15, 2008

Trodde du alt skulle ordne seg når du fikk gitt ut bok?

Ser dette ironiske spørsmålet dukker opp i intervjuer med forfattere med jevne mellomrom

Ja, jeg trodde vel kanskje noe sånt første gangen, men kom fort ned på jorda igjen.
Nå tar jeg meg av og til i å lengte etter å bli ferdig med de oppturene og nedturene bokutgivelsen gir. Bare tusle i korridorene på skolen med bøker under armen og kun konsentrere meg om norsktimene jeg skal ha. Spise matpakken. Slarve med kolleger. Dra hjem og lage middag. Bare det. Kan til tider forbanne dette behovet for å uttrykke noe som andre skal lese.
Hva springer det behovet ut av egentlig?
Et behov for å bli sett? Anerkjent?
En trassig tro på at man har noe å formidle som kan interessere andre?
Antagelig alt på en gang. Men mest springer det ut av ei skjør undring over ting, og den er ikke alltid lett å dele med noen. Skriving er et håp om at noen skal respondere på denne tankeverdenen. Og redsel for at ingen skal gjøre det.
Jeg trøster meg med at om jeg ikke blir " lykkelig" av å gi ut bok, så er jeg i alle fall i en form for bevegelse. Den kan svært ofte minne om en jo-jo-bevegelse, men det får så være.

10 comments:

Anonymous said...

Jeg tror man skriver fordi man må, og kanskje fordi det stort sett er det eneste man egentlig kan.

Irene Larsen said...

:-)

Mulig det er en viktig grunn.

Men hvorfor må man?

Jeg er nysgjerrig på denne drivkraften, og det er nok veldig individuelt hvorfor man kaster seg uti dette med skriving.


Og littegrann tabubelagt ;-)

Avil said...

Meiner du at eg ikkje kjem til å bil lukkeleg? *sjokkert*

Irene Larsen said...

Jeg er helt sikker på at du kommer til å bli verdens lykkeligste.

Bare kjør på!

Avil said...

*pustar letta ut*

Irene Larsen said...

He, he.

trivelig å sjå deg så hyppig ;-)

Anonymous said...

Jeg tror man må av ulike grunner, tilmed hemmelige ;)

Irene Larsen said...

Du har sikkert rett i det.

Eg trøystar meg med at eg enno har mykje å skjule ;-)

ErikB said...

Jeg tror grunne for å skrive og ville utgi det vil variere etter hva slags personlighetstype man er. Diktene blir en annen utgave av deg selv der vi møter et ekko, noe som kunne ha vært eller et rom som har blitt til overs. Det kan jo også være en hemmelig utgave av deg selv som stiger opp fra poesiens mørke.

Wallace Stevens har et fint sitat: When the mind is like a hall in which thought is a voice speaking, the voice is always that of someone else.

Det tause rommet som tingene omgir seg med deler ofte rom med denne andre som gir stemme til diktene. En tristhet oppstår ofte fordi å navngi noe betyr også å miste noe.

Dermed blir skrivingen det å et utløp for vår naturlige trang til å navngi, men samtidig det å overgi seg til det tapet som navngiving innebærer. For selv om vår menneskelighet kan vise seg i i språklige ytringer, fyller ikke språket hele rommet for det menneskelige. I det vi anarkjenner oss selv i en språklig og annerledes utgave, så mister vi oss selv.

For andre vil dette doble være med på å gi dybde til vårt blikk på verden.

(her tok jeg visst helt av....)

Irene Larsen said...

Takk for klok og interessant kommentar, Erik.

Synes særlig det du sier her er viktig:

"For selv om vår menneskelighet kan vise seg i i språklige ytringer, fyller ikke språket hele rommet for det menneskelige. I det vi anerkjenner oss selv i en språklig og annerledes utgave, så mister vi oss selv."


Om drivkraften og grunnene for å skrive:

Drivkraften kan nok skrive seg fra mange områder, også hos den enkelte; alt fra melankoli til fandenivolsk overskudd. Jeg er enig med deg i at det meste er en form for navngiving, og den navngivinga kan gjerne gi mange ulike formmessige resultater.

Men det er et steg fra bare det å uttrykke seg, til det å føle et behov for å publisere det man utrykker. ( Bok eller blogg eller diktforum, alt ettersom. )
Om bokutgivelse har jeg flere ganger tenkt at dette egentlig bare er for tøffinger. ( Og ikke for sånne som for eksempel meg :-))Man bør være rustet for det man kan møte når man gir ut bok, og til tider føler jeg meg bare sånn halvveis rustet-

En annen sak er at om det bare er tøffinger som skal gi ut bøker, tror jeg bøkene kan bli noe ensidige ;-)