Anmeldelse av diktsamlinga "Sortsolsafari" i Nordnorsk magasin.

Å sy sammen før og nå

Irene Larsen

Sortsolsafari

Dikt, 64 sider

MARGbok 2013

Anmeldt av Elin Lindberg

Hovedpersonen i Irene Larsens siste diktsamling jobber med å plassere seg sjøl i samtida uten å miste båndene til fortida.

Sortsolsafari er Irene Larsens tredje diktsamling. Boka er satt sammen av fire deler. En tydelig jeg-person er navet i diktene. Den første og siste den navnløse hovedpersonen i boka møter er ”naboen”. Han dukker opp i diktene (Prosol) og (Episol). Denne figuren rammer inn diktsamlinga. Han står for traust kontinuitet der han rutinemessig støvsuger bilen hver lørdag, og knyttes til samtidige prosaiske objekter som motorsag, gressklipper og snøfreser. Han står på en måte for en oppgrensing av identiteten til jeget. ”Hvem er du egentlig?” spør han i bokas første setning. Jegets holdning til naboen er ikke direkte vennlig, men heller ikke helt fiendtlig. En annen som spør om jegets identitet er en mye mer usympatisk type. Det er ”tremenningen” som står og skyter på skilt med samiske stedsnavn. ”Hvem tror du egentlig at du er?” spør han.  

Selv om jeget i boka ikke framstår som like bundet til ett og samme sted som ”naboen” er hun klart knyttet opp til et område – Nordkalotten. Referansene til det samiske er mange. Det finnes skråblikk på sjamaner, runebommer og nyreligiøsitet. Det insisteres på å plassere det samtidige og det historiske ved siden av hverandre, på å være i den absolutte samtid. Runebomma puttes i en plastpose fra Prix, det plasseres biler og ørepropper ved siden av gammer og noaider.

Diktsamlinga jobber hardt med å plassere menneskets identitet. Dette er et arbeid som må gjøres igjen og igjen. Verden forandrer seg, samtida er ei endeløs rekke av nå. Fortida er aldri den samme – den må gjenskapes og gjenskapes. Her blir denne diktsamlinga viktig. Den viser fram et individ som arbeider med å plassere seg i verden akkurat nå, med all den kunnskapen om historia dette individet har.

Diktsamlinga forholder seg til verden mellom det helt konkrete og det ugripbare. Det jaktes på bjørnen. En bjørn som står som en mellomting mellom en mytologisk skikkelse og et helt konkret dyr. Den beskrives med respekt og beundring, men jeget vil også helst ”se hodet hans kokt, / med den ruglete tunga fastklemt mellom tennene, og pelsen / flådd og utspent mellom to trær”. Jeget vil tross sin beundring for bjørnen kultivere den. Bjørnen er vill, bestialsk og farlig. Dyrkingen av den blir også en hyllest til det uutsigelige, det som ikke kan gripes, det umenneskelige, det andre.

Det finnes utallige myter og historiske fortellinger om mennesket og bjørnen, dette blir en fin oppdatering av dette materialet. Her males bjørnen inn som en slags motspiller til mennesket:

Fem sauer vil så snart alt er klart, bli utstyrt med GPS

og sendt ut som lokkemat sør for treriksrøysa.

Det skarpe motlyset. Jeg slår av bilradioen, blinker ut til siden

og svinger inn på en skogsvei. En spiss solstråle skyter frem

mellom furugreinene, blå tinder klorer himmelen til blods.

Språket i Sortsolsafari oppleves som enda mer solid enn det var i den forrige diktsamlinga til Irene Larsen, Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten fra 2008. Larsen skriver friskt og frodig. Noen steder skriver hun lystig og barsk humoristisk knekkprosa, men mange passasjer har mørke toner i seg. Tekstene er potente og de strutter av kunnskap om kultur, levd og følt liv – slik gode dikt bør gjøre. Det blir spennende å følge Irene Larsen og hennes poetiske klo videre!

Anmeldelse av diktsamlinga "Sortsolsafari" i Nordlys.

Kontrastrikt

Irene Larsen:
Sortsolsafari
Dikt
Margbok 2013

Irene Larsen debuterte i 2005 med diktsamlinga «Anemonepust», som hun fikk Blix-prisen for. Dette er den tredje diktsamlinga hennes.
«Sortsolsafari» tar utgangspunkt i en samisk myte om en hanbjørn som gjorde ei jente gravid og sønnen hun fødte, hadde en bjørnelabb og en menneskehånd, som han holdt skjult.
Diktsamlinga er delt i 4 deler, uten tittel, og to dikt som innleder og avslutter samlinga og som hun kaller (Prosol) og (Episol). De fungerer som prolog og epilog, eller en rammefortelling til ganske dramatiske og grensesprengende skildringer. «Hvem er du egentlig ? spør naboen» og skaper forventning til jeg-personen i samlinga, kvinna som fødte sønnen med bjørnelabb.

I første del får vi vite at bjørnens sønn sitter på lukket avdeling, mens bjørnen jakter sau og reinsdyr - og blir jaget av rovdyrforvaltninga. Her konfronteres dagens rovdyrdebatt med bilder av historiens bjørn på helleristningene og ursa major i universet.

I andre del beskriver hun hvordan den samiske fødselsgudinna Sáráhkka bidrar til fødsler av astronomiske dimensjoner, «hver gang en ny dattersjel glir ned /fra et av solas hjørner/ armløs,tarmløs/ skjedeløs og skjødesløs.»

I tredje del møter vi noaiden, den samiske medisinmannen, som reisende i den moderne turistverden; farer som en fugl over kontinentene - i kontrast til «Turister med støvler og kikkerter/ har kjøpt sortsolpakke. Femten hundre danske spenn, inkludert overnatting og et måltid vinsuppe og skinke.» I denne delen handler annenhver tekst om jegeren som jakter bjørn - og tar vare på alle deler av dyret.

I fjerde del er konfronterer hun fastlegen, psykologen og familien på slektstreff med sin historie og sin mytiske virkelighet. Tremenningen spør hvem hun egentlig er. «Jeg er en av de som er avtegnet på trommene, svarer jeg uten å nøle».

Diktsamlinga har en episk struktur satt inn i et samisk og mytisk univers. Irene Larsen skaper assosiasjoner til Nils-Aslak Valkeapää i sine universelle og historiske bilder, men hun gjenskaper ingen samisk livsfilosofi som han. Hun er mer opptatt av kontrasten mellom samenes naturopplevelse og det moderne samfunnet.
Tittelen «Sortsolsafari» speiler det uventede og motsetningsfylte, samtidig som er helt konkret fanger bildet av turister som stirrer opp på fugleflokken - som dekker og mørklegger sola.
Kontrastbildene hennes er humoristiske - til dels burleske, for eksempel når hun pakker tradisjon inn i moderne innpakning: «Noaiden vasker seg, kjemmer seg/og kler seg i sine beste klær/stiller kamera inn på profilbilde,/ og gjør websida klar for redigering.»
Det er kontraster i bilder og kontraster i språk, fra det lyriske til det mest banale. Samlingen er ambisiøs, fordi den sprenger så mange grenser - i fantasi, virkelighetsoppfatning, i tid og rom. Den spriker og det er vanskelig å samle den i et helhetlig inntrykk. Men den er spennende og åpner for mange ulike leseropplevelser.


Margoth Hovda-Lien

Undervurdert sport: Festivalhopping

Festivaler har blitt et interessant fenomen, særlig i den nordlige landsdelen. For tjue år siden tror jeg det omtrent bare var Festspillene i Harstad ( nå kalt festspillene i nord-norge) som årlig samlet flere tusen mennesker. Folk kom til Harstad nest siste uka av juni for å få med seg konserter som omfattet både klassisk musikk, rock og jazz, og i tillegg kunne man få en passe dose av litteratur, film og billedkunst.


De siste årene har alle typer festivaler grodd frem, både i by og bygd. Festivalene finnes over hele landet, men Nord-Norge er den landsdelen som har flest festivaler pr. innbygger, og om sommeren kan man drive "festivalhopping" uten pause fra begynnelsen av juni til slutten av august. ( Litteraturfestivalen " Reine Ord" i Lofoten, festpillene i Nord Norge, Buktafestivalen, Riddu-Riddu-festivalen, Karlsøyfestivalen, Kalottspel, Heia-festivalen,Træna-festivalen, Hamsun-dagene, Døgvillfestivalen, bare for å nevne noen...) Deretter kan man puste ut et par-tre uker før man gjør seg klar for høstens festivaler ( Litteraturfestivalen Ordkalotten, elektronikafestivalen "Insomnia, Tromsø Internasjonale Jazzfestival m.fl.) før man igjen tar en etterlengtet pause foran den virkelig store festivalmåneden, som er januar. Da er det nemlig klart for to av festivalgigantene: Tromsø Internasjonale Filmfestival og Nordlysfestivalen ( festival for kvalitetsmusikk dans). Ved inngangen av februar kan man igjen roe ned med den noe mindre " Iliosfestivalen"( festival for samtidsmusikk) i Harstad. Og slik kan man holde på mer eller mindre gjennom hele året. I mars i fjor ble det arrangert en utmerket litteraturfestival i Finnmark, men foreløpig ser dette ikke ut til å blir et årlig arrangement.


Hvilke behov er det egentlig disse festivalene dekker, utenom det selvsagte behovet for å få oppleve god kunst? Jeg er veldig glad i å være på festival selv, og jeg tror festivalene erstatter noe av det uformelle sosiale samværet som det var mye mer av i landsdelen for noen tiår siden, men som ikke er en like stor selvfølge i dag. Vi har blitt mer private, har ikke så tett familienettverk lenger, og bruker sosiale medier i større og større grad. Samvær har fått andre rammer, og gjerne svært regulerte rammer. Festivalsamvær er derimot noe annet. Vi oppsøker noe som interesserer oss sammen, deler nye opplevelser, treffer gamle kjente, treffer nye mennesker. Og i slike settinger dukker det gjerne opp både nye kreative ideer og nye samarbeidspartnere. Et annet moment ved noen festivaler, som f.eks Karlsøy-festivalen, er at ungdom og voksne som har flyttet fra stedet, kommer tilbake til øya for å være medarrangører. Festivalene får med andre ord folk til å føle en tilknytning til stedet selv om de har flyttet derfra.

Av de festivalene som skal være i år, ser jeg mest frem til Riddu-riddu-festivalen i Manndalen i Kåfjord. Der skal den samiske sangeren Sofia Jannok delta. ( Se tre bloggposter under) Men først skal jeg ha en fullstendig festivalfri vinter og vår. Skal man drive festivalhopping, må batteriene lades. Ha et godt festivalår!

PS! Anbefaling: Filosofifestivalen " På kanten" i Kragerø 1-5.juni. Tema: Kjærlighet.

Verden i 2010.

http://www.dagbladet.no/a/12777165/

Sofia Jannok "Irene"

Omdømmebygging, omdømmefokus

og " konkurransedyktig identitet". Nå skal reklamekonsulenter og kommunikasjonsrådgivere pusse opp fasade-Tromsø. Kjenner jeg blir kvalm..

Framtidsvisjon for Nord-Norge?

Refleksjon på en onsdag

Jeg har vært i en del begravelser de siste årene. Fine seremonier. Slektninger, venner og kollegaer av den som er død, har holdt gripende taler. Alle de fine egenskapene har vært trukket frem, og det har vært fremhevet hvor mye den døde har betydd for menneskene rundt seg.

Slik må det være. Men jeg har under disse seremoniene også blitt sittende å tenke: Fikk den avdøde noengang høre disse ordene mens han eller hun levde? Fikk hun som døde etter et langt liv, der hun de siste tredve årene av yrkeslivet hadde vært uføretrygdet, høre at hun var et raust, omsorgsfullt, empatisk menneske som var svært viktig for omgivelsene sine. At hun var den som virkelig hadde tid til andre når de trengte det.

Det er en trøst for etterlatte å få høre fine taler om den de har vært glad i. Men det er også fint for den som ennå lever å få høre at " du betyr mye". Mange er flinke med taler og godord under fødselsdager, jubileer o.l, men langt fra alle mennesker får oppleve at noen holder en tale, eller sier noe pent om dem, i den type sammenhenger. Kanskje får de knapt høre det i hverdagen heller.

Da er det synd om begravelsen blir den eneste gangen godordene tas frem...

Om klassereisen

"Og det er den klassereisandes evige erfaring: Du kjem aldri heilt fram til den nye plassen, til den nye sosiale og kulturelle klassen du utdanningsmessig, verdimessig og kunnskapsmessig tilhøyrer, men du kan heller aldri komme heilt heim igjen. Og det siste er det mest smertefulle. Å vera klassereisande er å leva sitt liv i spennet mellom det som var og det som er. Ein er eit menneske
i bevegelse, og slik sett eit moderne menneske, men ein lever livet sitt i eit slags eksil, bortanfrå det sjølvsagte som ein reiste frå, og aldri heilt framme ved det som er sjølvsagt for dei ein no er saman med."

( Lars Ove Seljestad, Klassekampen 29.mai)

Disse altfor mange ting jeg ville...

Laget av kunstner Anne Berit Nedland, 2003.

Hamsunsenteret på Presteid

Hamsunsenteret på Presteid åpnet 4.august 2009. Bygget er tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl og har allerede vunnet en rekke presisjefylte arkitekturpriser. Da jeg var på Hamarøy sammen med andre litteraturstudenter for to uker siden, fikk vi sniktitte på utstillinga som åpnes 13.juni inni senteret, men vi fikk ikke lov til å fotografere den. Vi fikk derimot fotografere alt annet, og dette skjeve bygget ( vet ikke om jeg så en eneste rett vinkel) med sollys som ble reflektert og dannet geometriske mønstre på veggene, var en fascinerende opplevelse å bevege seg inni. Om du tar turen til Hamsun, så legg også inn et besøk til Tranøy ( og gjerne også Tranøy fyr) i samme slengen. På Tranøy finnes et utmerket galleri med blant annet malerier av Tor Arne Moen, og du vil også få oppleve utendørskunst som du garantert vil stoppe opp ved. Bilder fra Tranøy kommer etterhvert.

Gratulerer med dagen!

Stor oppslutning om 1.mai-arrangementet i Tromsø i dag.

" Die Stille ist ein Geräusch"

" Det føles som om landet har reist gjennom meg og vendt hjem igjen, mens jeg er blitt stående igjen, med armene langs siden. Bereist".





( Fra " Die Stille ist ein Geräusch. Eine Fahrt dusch Bosnien" av Juli Zeh )

Den yngste

Anbefaler varmt Ingvill Solbergs siste diktsamling "Den Yngste".
Her er et dikt fra den:
----------------------
------------------

Min søster har store og sterke lunger, og kan være under
vann en hel dag hvis hun vil. Hun får så blå øyne og så
lys hud. Når vi spiser kvelds, forteller hun om vekstene
på bunnen og om fiskene og sjøstjernene. Når vi har
lagt oss, forteller hun om havmennene. Min søster vil
ned igjen i morgen, havmennene jager henne gjennom
vannet, de er helt ville. Min søster sier jeg må trene i
badekaret og i svømmehallen i flere måneder før jeg
kan bli med ned.

Det "virkelige" Norge.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3602811.ece

Jajamennsann...

Ettersom jeg bor i provins-Norge selv, får jeg bare si meg enig i at her er materialismen fraværende... Her kjenner ingen til griskhet, det er kun trofasthet, gjestfrihet og omsorg som gjelder...;-)
Og ikke minst: Kvinnene har evne og raushet til å stille seg i bakgrunnen...

Les om syv punkter som særmerker det "virkelige" Norge..

Sortsolsafari

Et mineral vokser inni kroppen. Kiler seg fast
under høyre ribbeinsbue. Plansjen på legekontoret
minner om skoletida. Torsoen som naturfag-
læreren satte på kateteret. Innvollene var
festa på kroker, og et nyre dingla frem
og tilbake før det la seg til ro.

Gallesteiner kan være vakre. Jeg har sett foto
av ei samling steiner som var slipt
og polert. De som var kløyvd
hadde strålemønster i midten, og kjernen
hadde en mørk glød.

Hadde Kopernikus gallestein?
Kjente han den stikkende smerten
ved å være et sentrum?
Skylte han steinen og holdt den opp
mot lyset, og så han
fjellene langs måneranda da formørkinga kom?

Legen svarer at han aner ikke.
Han drar en meter papir ut av den store papirrullen og ber meg
om å legge meg på benken. Men Galilei, sier jeg, Galilei
var den første som så fjell og daler på månen?
Og jeg, sier legen, og plasserer to fingre over gallegangen, jeg
dytter stein hele dagen. Jeg narrer folk fra døden.
Trekk genseren høyere opp er du snill, det klirrer
av soler under ribbeinet ditt!

Mer litteraturfestival i nord

Aggie Frost Peterson er klar som ny prosjektleder for litteraturfestivalen Ordkalotten i Tromsø, og Tomas Espedal har sagt ja til å komme. Mer om forfatterne som kommer etterhvert. Sett av uke 40 ( første uka av oktober) til festival i Tromsø.
Årets tittel: Karavane

Finnmark litteraturfestival

Litteraturfestivalene gror frem. Nå har alle de tre fylkene i nord sin egen litteraturfestival, og ingenting er bedre enn det. Jeg kommer nettopp fra festival i Alta, og er full av inntrykk.
Det ble en litt amputert start. Flere av de som skulle delta på selve åpninga eller lese på åpningskvelden, ble forsinket på grunn av tett snøvær, så Niko Valkepää måtte stå for åpningseremonien alene, uten forfatteren Hege Siri og egne musikere. De satt nemlig i et fly som var omdirigert til Kiruna og i neste omgang til Lakselv..
Men Niko joiket gjennom det tette snøværet på Alta torg, og gjorde åpninga til en minnerik opplevelse for oss som var der. Senere i festivalen fikk jeg med meg følgende høydepunkter:
-------
-Kjartan Fløgstad i samtale med Hans Olav Brenner om boka " Grense Jakobselv" der Fløgstad kom inn på at humanistene var overraskende godt representert blant de som forvaltet nazismen under 2.verdenskrig, og at det store sivilisasjonsbruddet på langt nær er blitt så godt forklart som det burde.

- Nightspot ved Ingeborg Arvola og Frode Johansen Riopelle. Interessant samtale omkring natur og miljøperspektiv både i barnelitteraturen og voksenlitteraturen.-----
----
- Magnar Mikkelsen og Hege Siri som leste tekster som bl.a handlet om utbygginga av Altavassdraget i 1980, og opprøret omkring det
------
-Ellers skulle jeg gjerne ha fått med meg Øyvind Rimbereid på torsdag og Thomas Espedahl og Ann Jäderlund på fredag, men flybillettene var kjøpt og betalt, så det gikk jeg dessverre glipp av.
Thomas Espedahl ( som nettopp fikk kritikerprisen for boka " Imot kunsten"og er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for samme bok) kommer forresten på litteraturfestivalen Ordkalotten i Tromsø første uka i oktober, så stikk innom Tromsø til høsten!

Sorrisniva, Alta

To mil utafor Alta sentrum ( Sorrisniva) ligger et ishotell med 30 rom, brudesuite, bar og nydelige isskulpturer. Temperaturen inne er mellom fire og sju grader, og hoteller er åpent fra januar til og med april. Når mai kommer, renner det ut i Altaelva...Jeg var innom hotellet denne uka og ble imponert! Hadde jeg vært gifteklar, ville jeg valgt meg denne brudesuiten med myke reinskinn som liggeunderlag og dobbeltsoveposer som holder varmen ned til minus tretti grader. For en opplevelse det skulle ha vært..

Gratulerer med dagen!