I går ble jeg glad.

Jeg fikk tilsendt en kopi av to sider hentet fra
et slovakisk litterært tidsskrift
Revue Svetovej Literatúry

Der var seks av diktene fra Anemonepust
oversatt til slovakisk av en dame ved navn
Katarina Motyková

Jeg har ennå ikke klart å identifisere flere enn to,
men det ene er dette:



OTVORENÈ DVERE

Biele steny
pomaly obstali
nádej

sprevádzajú
az na koniec



OPEN DØR

Kvite veggar
held varsamt
kring eit håp

følgjer med
heilt fram

Og denne uka

handler det om Dostojevski

Pause

En slik god pause burde flere innvilge seg..

Fra det klassiske biblioteket

Gustav Flaubert: Madame Bovary

Skrevet 1856-62

Boka er pensumlitteratur for øyeblikket, og det var jammen meg på tide å få lest den.

Førsteinntrykket var at den lignet en kioskroman, men det tok ikke lange tida å snu inntrykket. -For visst handler den om om drømmer og lidenkap, men den handler om en kvinne som er mer opptatt av ideen lidenskap enn av selve lidenskapen. Hennes liv er en reise i desillusjon og skuffelse. Hun kan sees som en fantaserende kvinne som lever et drømmeliv skapt av dårlige romaner. Men det er langt fra så enkelt. Og det interessante er nettopp hva som er årsaken til at alt går så galt med hovedpersonen. Er det det romantiske livsidealet, eller blir hun et produkt av de uutholdelige, småborgerlige omgivelsene ?

Det er to ulike livsanskuelser som kommer til syne i denne boka; den fornuftige og den hedonistiske. Forfatteren gjør disse livsanskuelsene nesten uforenlige.

Forfatteren har selv sagt at dette er en bok om " ingenting". I ettertid har den blitt sett på som ei bok der det er formen, og ikke innholdet som er det sentrale. Den amerikanske forfatteren Antonia Susan Byatt sier om boka:

Flaubert har skapt noe stort og vakkert og evigvarende ut av nesten ingenting. Ingen av karakterene slår meg som de mest interessante i verdenslitteraturen. De er helt vanlige mennesker, nesten uinteressante, og likevel er boka et mirakel. Dette er helt og holdent på grunn av Flauberts vidunderlige skrivekunst; Rytmen, detaljene, sprangene, synsvinklene. Boka er hele tiden både komisk og tragisk.

Overgang

Snart..

Sola er ennå et stykke unna, men den
gir seg til kjenne... 

Forlatt i språket

På lørdager kjøper jeg Dagbladet av to grunner: Magasinet har to ukentlige spalter som er verdt å få med seg, den ene er " Hvordan i all verden" og den andre er " Spor". I går tok Erling Dokk Holm for seg språket i Kjell Magne Bondeviks bok " Et liv i spenning" i Spor-spalten:

Et liv i spenning er forbausende lik andre politikerbiografier, men det er noe som er mer overbevisende hos Bondevik, og det er språket.

Det er som om språket ligger på utsida av det levde livet, og utsletter alt temperament og alle hendelsers betydning. Språket er ei kvern. Alt blir likt, og det har neppe skjedd med overlegg. Det er alt annet enn et fiffig grep uttenkt for å skape refleksiv distanse hos leseren.

Kjell Magne Bondevik har levd et usedvanlig rikt liv, hans engasjement er sannsynligvis oppriktig. Men det rent dramatiske i hans fortelling -når store ting skjer i hjemmet eller politikken- blir ikke bare fortalt nøkternt og udramatisk, det blir egentlig ikke fortalt, bare referert. Selv når han forteller om sine psykiske problemer, er språket like fritt for topografi som når han beskriver budsjettsituasjonen i Willochs andre regjering. Derfor er dette også ei bok der jeg lurer på hva jeg egentlig leser? Min private og spekulative påstand er at jeg leser historien om hvordan Kjell Magne Bondevik mistet seg selv.

De fleste av oss ville ha skrevet den samme historien om oss selv, hvis vi måtte eller ville. Kjell Magne Bondevik er ikke unik. Han er representativ for det moderne, disiplinerte, velfungerende mennesket. Uten friksjon flyter vi med en strøm vi vagt aner er den strømmen som gir best utbytte og som ikke opprører noen. Det nye, rensede språket gjør at denne ferden er mulig å gjennomføre. Dette språket der alt er forståelig, alt kan forklares og alt har sine sider. For når alt blir like viktig, blir også alt like uviktig.

Slik blir Kjell Magne Bondeviks selvbiografi en allegori over det moderne menneskets tilpasningsevner.

Lars Amund Vaage: Tangentane

I jula har jeg pløyd meg gjennom to romaner som har gjort sterkt inntrykk:

Lars Amund Vaage: Tangentane ( Oktober forlag 2005)
Brit Bildøen: Mitt milde vesen ( Samlaget 2006)

Skal se om jeg får tid til å skrive noe om Brit Bildøen også etterhvert, men her er i alle fall litt om Lars Amund Vaages bok:

Tangentane handler om presten Hans Ulvik. Etter sytten år som prest i Sveigen, bestemmer han seg for å slutte. Han vil satse på en karriere som pianist. Men Ulvik er på ingen måte noen stor og lovende pianist, og valget får betydning for ekteskapet, for lokalsamfunnet han lever i, og ikke minst han selv, som må finne seg et nytt ståsted og rettferdiggjøre sine valg overfor omgivelsene. Et valg som på mange måter fører han inn i et vakuum. Ulvik havner i stadig diskusjon med seg selv, og andre, om retten til å utøve kunst til tross for at han kanskje aldri vil oppnå noen anerkjennelse.

Men kunsten er ikke et hovedpoeng i seg selv i denne boka, slik jeg leser den. Det som fascinerer meg mest, er beskrivelsen av å være et menneske i en " mellomposisjon" i livet. Ulvik er snart femti år, og han er på vei fra noe, men ikke nødvendigvis til noe. Ekteskapet ryker og han blir værende i en tom prestebolig med pianokrakken som eneste møbel. Han sier opp stillinga som prest, men blir værende på stedet. Det er som om han i sin såre, drømmende og etterhvert fysisk skrøpelige tilstand, opponerer mot å være på vei noen steder.

Jeg veksler mellom å føle sympati med hovedpersonen og å bli forbanna på han. Når han i pressede situasjoner tyr til mønster og fraser fra rollen som prest, blir han en latterlig figur. På den andre sida får han den hele og fulle sympatien når han tar et oppgjør med sin egen rolle, og velger å stå frem som den han er; vaklende mellom store drømmer og såre erkjennelser, og med risikoen for å bli gjenstand for forakt. For det er få i dette lokalsamfunnet som står klar til å være medmenneske når den som alltid har vært sjelesørger selv er i ferd med å miste fotfestet.

Poetisk, musikalsk og nydelig skrevet av Lars Amund Vaage.