Anmeldelse i VG

" Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten " fikk terningkast 5 i VG i dag. Anmeldelsen er ikke lagt ut på nett ennå, men Arne Hugo Stølan skriver blant annet:

" Kjedelig i utkant-Norge? Ikke etter at du har lest denne diktsamlingen."

" ....Hun setter dette samfunnets mennesker, dets gjenstander, natur og historie inn i en mye større sammenheng der det hverdagslige blir unikt, der øyeblikksbildet får evighetskarakter og der den store historien flytter inn i selv de mest trivielle opplevelser og forhold."

Noen fine haiku/ kortdikt

nattoget
i vinduet ett av dine
ni ansikter

( Truls Horvei)

*

Det smeller i veden
Første kvelden uten
Insektsang

( Gene Dalby)

*

glipa i teppet
to fingrar og eit auge
kviskring i salen

( Anne Lind)

*

etter
de elskende
gressets kamp

( Stein Iden)

*

ein luring sønnavinden
løfter i sommarkjolen
stryk over låra

( Øystein Hauge)

*

I lyset fra bilene
trer poesien fram
som en haiker i regnet.

( Erik Boye)

*

Frontruta widescreen
I sidespeilet
En annen film

( Gene Dalby)

Klar for idyll

Nei, nå kjenner jeg at det rett og slett trengs litt idyll her!

Også blir det pause mens jeg skriver dramaoppgave.

Vi sees!

" Mor var ikke høyvokst, men hun var bred"

Holder på å analysere dramastykket " En lykkens mann" av Rauni Magga Lukkari. Et stykke som blir bedre og bedre for hver gjennomlesning. Skulle gjerne ha sett det på Nationalteatret i desember.

"En Lykkens mann" handler om en nordsamisk mann som har blitt dominert av sin mor gjennom hele livet. Da han ble født, bestemte hun seg for at han skulle holde seg hjemme hos foreldre, og pleie dem når den tid kom. Og slik ble det. Nå er moren død, og den seksti år gamle sønnen tar et oppgjør med henne.

Måten denne moren fremstilles på gjennom sønnens monolog, er uhyre morsom og interessant, samtidig som stykket er tragisk. Det er ingen glorifisert samisk kvinne vi møter her, men en kvinne som er til de grader viljesterk og kontrollerende, og som ikke innordner seg andre regler enn de hun kan ha selv kan ha utbytte av. For henne er hverken landegrenser eller moralske grenser noen hindring.

Stykker berører mange felt: Historie, religion, politikk, feminisme. Bare for å nevne noen.
Ikke minst er dette dramaet svært aktuelt. Det stiller spørsmål ved hva som ligger i begrepet lykke, og hva det vil si å være lykkelig.

Rauni sier selv om temaet i stykket: I min alder har jeg forstått at livet ikke er svart-hvitt, det er mangfoldig, som en jo sier i Tanadalen. Selv om en vil si at lykkens mann har hatt et vel dramatisk liv, kanskje til og med djevelsk, har han selv positive opplevelser, uansett situasjon. Slik kan et liv også leves. Man godtar at det er mangfoldig.

Trodde du alt skulle ordne seg når du fikk gitt ut bok?

Ser dette ironiske spørsmålet dukker opp i intervjuer med forfattere med jevne mellomrom

Ja, jeg trodde vel kanskje noe sånt første gangen, men kom fort ned på jorda igjen.
Nå tar jeg meg av og til i å lengte etter å bli ferdig med de oppturene og nedturene bokutgivelsen gir. Bare tusle i korridorene på skolen med bøker under armen og kun konsentrere meg om norsktimene jeg skal ha. Spise matpakken. Slarve med kolleger. Dra hjem og lage middag. Bare det. Kan til tider forbanne dette behovet for å uttrykke noe som andre skal lese.
Hva springer det behovet ut av egentlig?
Et behov for å bli sett? Anerkjent?
En trassig tro på at man har noe å formidle som kan interessere andre?
Antagelig alt på en gang. Men mest springer det ut av ei skjør undring over ting, og den er ikke alltid lett å dele med noen. Skriving er et håp om at noen skal respondere på denne tankeverdenen. Og redsel for at ingen skal gjøre det.
Jeg trøster meg med at om jeg ikke blir " lykkelig" av å gi ut bok, så er jeg i alle fall i en form for bevegelse. Den kan svært ofte minne om en jo-jo-bevegelse, men det får så være.

Lillehammer-festivalen og ytringsfriheten

Jeg anbefaler forresten Øystein Hauges blogg, der han nettopp har hatt to innlegg om Lillehammer-festivalen som neste år har "Sannhet" som tema.

http://www.forfatterbloggen.no/roller/hauge/

Iben Sandemose

var gjest under Ordkalotten i år. Hun dro rundt på skolebesøk med fortellinger og bilder fra familien Sandemoses liv, samt egne illustrasjoner til ulike barnebøker hun hadde skrevet.
Flere av tegningene handlet om parforhold og samliv, og hadde en humor og freidighet i seg som slo godt an blant elevene på mellomtrinnet.

Tittelen på den neste boka jeg skal lese er " Ugler i Sandemosen". Iben Sandemose er barnebarn av Aksel Sandemose og i den boka skriver hun ned sin fars fortellinger fra sin oppvekst med Aksel Sandemose. Denne oppveksten var langt fra preget av harmoni, men fortellingene henger likevel ikke fast i mørket og bitterheten:

Det er klart min fars oppvekst var vanskelig. Det jeg har villet undersøke, er hvorvidt det lar seg gjøre, for en som har fått så mange spark i barndommen, å bringe noe positivt videre til kommende generasjoner. En del av Aksels angst er nok bragt videre, sier Iben Sandemose, som i boken sammenligner seg selv og faren på ulike alderstrinn. ( Fra NRK P2 2001)

Ord uten grenser ( Fra årets litteraturfestival i Tromsø)

Fem dager med litteraturfestival er over. Nå blir utfordringa å finne igjen hverdagsrytmen.

Mer om opplevelsene etterhvert. Her er noen bilder fra en del av det som foregikk:

1. Ulf Karl Olov Nilsson & Njurmännen på Klubb Kuiper torsdag kveld.

2. Samtale mellom Sigbjørn Skåden og Ragnhild Dalheim Eriksen ( Leder av Riddu-riddu-festivalen) om identitet og etnisitet

3.Kjell Askildsen leser på Kafe Sånn. ( Etter min mening festivalens høydepunkt)

4. Bypoet Kjersti sammen med et supert trekløver. Bedre lyttere skal man lete lenge etter!

5. Kirstine Brøndum med maratonopplesning på Tromsø bibliotek.

6. Samtale om å reise og skrive: Morten Wintervold, Øyvind Rimbereid og Tor Eystein Øverås.