Mer litteraturfestival i nord

Aggie Frost Peterson er klar som ny prosjektleder for litteraturfestivalen Ordkalotten i Tromsø, og Tomas Espedal har sagt ja til å komme. Mer om forfatterne som kommer etterhvert. Sett av uke 40 ( første uka av oktober) til festival i Tromsø.
Årets tittel: Karavane

Finnmark litteraturfestival

Litteraturfestivalene gror frem. Nå har alle de tre fylkene i nord sin egen litteraturfestival, og ingenting er bedre enn det. Jeg kommer nettopp fra festival i Alta, og er full av inntrykk.
Det ble en litt amputert start. Flere av de som skulle delta på selve åpninga eller lese på åpningskvelden, ble forsinket på grunn av tett snøvær, så Niko Valkepää måtte stå for åpningseremonien alene, uten forfatteren Hege Siri og egne musikere. De satt nemlig i et fly som var omdirigert til Kiruna og i neste omgang til Lakselv..
Men Niko joiket gjennom det tette snøværet på Alta torg, og gjorde åpninga til en minnerik opplevelse for oss som var der. Senere i festivalen fikk jeg med meg følgende høydepunkter:
-------
-Kjartan Fløgstad i samtale med Hans Olav Brenner om boka " Grense Jakobselv" der Fløgstad kom inn på at humanistene var overraskende godt representert blant de som forvaltet nazismen under 2.verdenskrig, og at det store sivilisasjonsbruddet på langt nær er blitt så godt forklart som det burde.

- Nightspot ved Ingeborg Arvola og Frode Johansen Riopelle. Interessant samtale omkring natur og miljøperspektiv både i barnelitteraturen og voksenlitteraturen.-----
----
- Magnar Mikkelsen og Hege Siri som leste tekster som bl.a handlet om utbygginga av Altavassdraget i 1980, og opprøret omkring det
------
-Ellers skulle jeg gjerne ha fått med meg Øyvind Rimbereid på torsdag og Thomas Espedahl og Ann Jäderlund på fredag, men flybillettene var kjøpt og betalt, så det gikk jeg dessverre glipp av.
Thomas Espedahl ( som nettopp fikk kritikerprisen for boka " Imot kunsten"og er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for samme bok) kommer forresten på litteraturfestivalen Ordkalotten i Tromsø første uka i oktober, så stikk innom Tromsø til høsten!

Sorrisniva, Alta

To mil utafor Alta sentrum ( Sorrisniva) ligger et ishotell med 30 rom, brudesuite, bar og nydelige isskulpturer. Temperaturen inne er mellom fire og sju grader, og hoteller er åpent fra januar til og med april. Når mai kommer, renner det ut i Altaelva...Jeg var innom hotellet denne uka og ble imponert! Hadde jeg vært gifteklar, ville jeg valgt meg denne brudesuiten med myke reinskinn som liggeunderlag og dobbeltsoveposer som holder varmen ned til minus tretti grader. For en opplevelse det skulle ha vært..

Gratulerer med dagen!

Knausgård om Hamsuns " Mysterier":

" Byen, det er den gamle verden, de som bor der, har ingen vanskeligheter med tilhørighet eller meningsløshet, det er Nagels problemstillinger, og tilsynelatende uløselige, for i sitt forsøk på å unnslippe det like og stereotype massemennesket, slik det har vokst frem i den første moderniteten, unnslipper han samtidig det tilhørighetsskapende, og den friheten han da vinner, blir ikke brukt, kan ikke bli brukt til annet enn å søke mening. Og når den ikke finnes, siden mening og tilhørighet er to sider av samme sak, le av det hele, eller avslutte det."

"Mysterier" hører ikke med blant Hamsuns beste romaner; i forhold til " Sult", som kom ut to år tidligere, er den en åpenbar nedtur, og den når heller ikke høydene av Hamsuns senere verk: les " Paa gjengrodde stier" etter at du har lest " Mysterier", og du vil forhåpentligvis forstå hva jeg mener. Er det noe som preger "Mysterier", er det noe som skinner gjennom alle dens gester og innfall, er det forfatterens ønske om å vise hva han kan. Det er som om han er fylt av en vilje til storhet som romanen ikke klarer å absorbere, og derfor flyter over av. " Mysterier" er ikke skrivekunst, det er en demonstrasjon av skrivekunst. Skildringen av Nagel er ikke bare subtil, men demonstrativ subtil, hans sjeleliv er ikke bare beskrevet nyansert, men demonstrativt nyansert.

( Fra " Norsk litterær kanon", Cappelen 2008 )

Samtale, ganske kjapp.

Dattera mi på ti år og venninna hennes rope i ytterdøra: " Vi går ut!!!"
-Kor dokker skal? spør eg.
-Vet ikke, vi skal bare ut å gå etter veien og være kul.
-Korsen gjør man når man går og e kul?
-Da gjør man ingenting, man bare går og e kul!
-Men eg har gått etter veien og gjort ingenting mange ganga. Da har eg jo vært kul uten at eg visste om det?
-*Fnis*. Du kan ikke være kul. Man må si sånn "seriøst" og sånn.
-Men det e vel ikke nåkka vanskelig. Det kan jo eg også si mens eg går tur?
-Åh, herregud, voksne KAN ikke være kul, mamma. I alle fall ikke de som e over tredve, hi hi. Og dessuten går man ikke TUR når man skal være kul.
Så smell det i ytterdøra og de to kule stikk avgårde.

Må se i vinduet etter dem når dem går langs veien. Mer ledig og sjølbevisst framtoning skal man leite lenge etter. En framtoning bare freidige tiåringa med nyerverva kompetanse på å være "kul" har. Her e (halv)lang livserfaring helt klart bare en ulempe. Seriøst.

Akkjasann.

Min februarby

Et journalistisk arbeid det står respekt av.

http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

Kanskje har journalisten som har skrevet dette latt seg inspirere av Kristoffers Schaus bok " På vegne av venner". Jeg vet ikke, for jeg har ikke lest boka selv, men vet at den handler om noe av det samme. Uansett var det en tankevekkende og viktig artikkel Bernt Jakob Oksnes hadde i Dagbladets Magasin på lørdag, der vi ble presentert for et stykke norsk virkelighet som ellers aldri får plass i mediebildet. Ensomhet er utvilsomt et av de største tabuene i dette landet.