Vareopptelling 2.nyttårsdag. Det handler om å holde ut. Telle esker med tamponger, bomullspinner, bakepapir og aluminiumsfolie. Hele pyramiden med hermetikk ramler ned og du må starte på nytt. Bygge opp et stedløst tempel av aspargesbokser. Mye handler om teknikk; armrytme, fingerrytme. Etterhvert går det bedre. I hylla med suppeposer kan du nærmest lukke øynene og stole på fingertuppenes avstandsmålinger. Du noterer tallene ved strekkoden. Det er du alene som kjenner tegnets referanser og et øyeblikk gir det en følelse av makt. Du lar to sifre gli over i hverandre og gjør tallet tretten om til en bokstav. Om en stund vil noen dvele ved din håndskrift. Prøve å tyde et tegn uten mening og lete etter en logikk. Og du har ditt på det tørre der du teller deg fremover mot enden av varebeholdninga, like uanstrengt og likegyldig som teksten nederst på en kassalapp: Takk for besøket og velkommen igjen!

Mellom geiter, rock og Muhammed

Karlsøyfestivalen er noe helt for seg sjøl. Den kan ikke forklares, kun oppleves. Og skulle noen være i tvil, så lever altså flower-power-bevegelsen i beste velgående..

Slettikkesåverstsommer

Blogging begynner å bli en utdøende sport, men her kommer i alle fall en liten tilstandsrapport:

Ikke så verst sommer dette, nei. For en gangs skyld har man vært på riktig sted til riktig tid. Forrige gang det var like god sommer i Nord Norge, satt familien i et feriehus på Jylland mens regnet høljet ned og det verste tordenværet på flere tiår herjet i området. I sommer har jeg kun vært i Troms fylke, og det viste seg denne gangen å være meget smart.

Under og over: Moltemyrtraskere i Mauken-området, indre Troms. Det gikk tregt å finne bær i starten, så for sikkerhets skyld ble det tatt et skrytebilde da bøtta var halvfull.

De neste bildene: Datter med flying-start på nedturen fra Hatten ( ca 700 m.o.h )på Kvaløya, samt en meget godlynt utgave av Senjatrollet, som ble innleid som guide til rundreise på yttersida av Senja. Kanskje kommer det litt fotos fra Karlsøyfestivalen etterhvert. Me får sjå!

Lille Chicago

I festspillbyen Harstad kom jeg i forrige uke over en av de mest særegne fotoutstillinger jeg har sett på lenge. I inngangspartiet til grottebadet hadde Sigrid Cecilie Andersen hengt opp en rekke fotografier " til tørk". Motivene var hentet fra Lille Chicago, et område nederst i Havnegata som for en del år siden ble sett på som byens slumområde. Fotoprosjektet var ment som en hyllest til en bakgård som nå er i ferd med å forsvinne og gjenoppstå som en del av en solfylt havnepromenade. Verdt en kikk!

Veistandarder og veistikker og andre store og viktige tema skal få lov å ligge ei stund nå mens jeg prøver å få et grep om formalismen, nykritikken, strukturalismen, dekonstruksjonismen, poststrukturalismen, fransk og angloamerikansk feminisme, nyhistorismen og andre -ismer som jeg sikkert ikke kommer på i farta. Ukene fremover mot eksamen minsker faretruende raskt..

(Mulig det blir lagt inn et og annet bilde på fotobloggen.)

Om blogging og veistikker...

Jeg ante fred og ingen fare da jeg la ut et innlegg på bloggen i november ( se arkivet) om to stykker som brukte veistikker å støtte seg til når de gikk på glattisen.

Så viser det seg altså at ei venninne som jobber i Statens Vegvesen har vært innom bloggen, og i går kom det et meget strengt spørsmål fra den kanten: " Du, kor dokker gjorde av de veistikken dokker røska opp av brøyteskavelen??!!"

" Øh...., eg trur vi setta dem på plass igjen.., ja, det trur eg vi gjorde..."

Og det stemmer det! Jeg var og sjekka i dag. Her er den ene veistikka, og hvis man ser godt etter langt der borte under veilyset overfor brygga, så ser man den andre. ( Tror til og med man kan se to..)

Gudskjelov for en lettelse!! :-))

Kveldslys

Alain Robbet-Grillet

I dette øyeblikk faller skyggen av stolpen - den som bærer takets sydvestre hjørne - slik at den deler det tilsvarende hjørne av verandagulvet i to like vinkler, hver på 45 grader. Denne verandaen er en bred, overbygget terasse, som omgir huset på tre sider. Ettersom bredden er den samme på langsiden som på kortsidene, treffer stolpens skygge hushjørnene med stor nøyaktighet, men den strekker seg ikke opp langs veggen, for solen står ennå så høyt på himmelen at bare flisene på gulvet rammes av dens stråler. Fasadens og vestveggens ytterpanel- for dette er et trehus- ligger foreløpig i skyggen av verandataket, som er en direkte fortsettelse av selve hustaket. I dette øyeblikket faller derfor skyggen av takets ytterkanter sammen med benene i den rette vinkel som dannes av skjæringslinjene mellom terassens gulvplan og de to veggene som støter sammen i dette hjørnet.

Slik starter Alain Robbet-Grillets roman " Sjalusi", som benytter seg av en slags camera-eye-teknikk i sine framstillinger. Tingene og tingenes overflate blir beskrevet i et nærmest vitenskaplig språk. En roman som krever et langsomt lesetempo og en skjerpet oppmerksomhet. Jeg kom meg til side 30 på to timer..

Annerledes enn det meste annet man har lest. Anbefales!