Det e itt`no som kjæm tå sæ sjøl. ( Om språkbilder)

I går var jeg på stranda. Hadde med meg skriveblokk og notatbok.
Ungene bada og fanga småfisk i hov. De engasjerte seg selv, og dermed
hadde moren mange timer foran seg på magen under juli-sola, -riktig i
skrivemodus her i sitt rette element; i møtet mellom hav og land, mellom
det stillestående og det bevegelige.

Men damen hadde glemt noe vesentlig hjemme. -En bag med poesibøker,
oppslagsverk og faktabøker om alskens rare ting, -for tro ikke at språkbilder
kommer rekende av seg sjøl. Først må man lese seg opp på poesi,
så det poetiske språket blir " varmt", deretter trengs faktapåfyll som driver
tankerekker, ideer og assosiasjoner videre og fletter disse sammen med
stemninger, fornemmelser, opplevelser og observasjoner. Deretter kan det,
om man er heldig, dukke opp en metafor!

Der lå jeg og ble mer og mer misunnelig på de som ser ut til å ha språkbildene
integrert i sin tanke -og språkverden. Noen produserer dem på rappen, de skapes
der og da mens de snakker, andre henter dem frem på 5 minutter mens de skriver
og klarer i tillegg å presse dem inn i et rytmisk mønster underveis.

Og no må eg gå over tel dialekt, førr eg lurenokka så inni hampen på:
Kor tar dem det i fra?
Ikke engang det blomstranes nordnorske språket bistår meg når eg skal
ha nokka ned på papiret, det e tåra og tenders gnidsel førr kver einaste knøttlille
formulering.

Men no får det vel være grensa førr surking og klaging vesst det skal bli nokka
besøk på verandaen.Lite har man vel å klage over, og eg får bare frakte mitt
bibliotek rundt omkring som erstatning førr manglanes, spontan assosiasjonsevne.
Også får eg trøste meg med ordtaket:
Nåen kommer seint, men kommer godt! -:)


Irene