Tre dikt av Tor Ulven

Vi nedstammer fra
steinene

og vender tilbake
til dem.

En åpen runding, som
bekkenets. Et skrik
slår buen mellom
morgen og kveld.

I noen steiner
kan du, når solen står
lavt, se
rester
av de dødes smil.


*

Om du var steinens ytterste
forvandling

og røpet litt
av dens
ruhet

i stemmen?


*

Jeg sparket borti det, øret
av stein. Det lå bortvendt
og lyttet

etter halleluja-korene
vi aldri klarer
å grave fram, selv

med fingerspråket. Ja
vi trenger jo et øre.

Dette
skal være vårt ytterste
i skogen.

Også til vinteren, glemt
under skisporene.