Fastlegen har lest et intervju med Per Petterson. Han humrer mens han fjerner et glassbrott som sitter langt inni foten min: "Du, han
virke litt sær han der Per Petterson. Han går ut i skrivestua klokka seks om morran og sitt der heile dagen. Av og til skriv han bare ei einaste linje i løpet av dagen." Jeg svarer at jeg tror det er akkurat slik de fleste som skriver har det. "Ha, ha. Javel, ja. Men det virke litt sært."
Når han er ferdig med å ta ut glassbrottet, skal han skrive rapport. Fingrene raser avgårde på tastaturet, og det ser ut til å bli ei lang avhandling. "Du skriv mye om det her glassbrottet?" antyder jeg. "Ja, og ser du kor rask æ e", får jeg til svar. "Æ e mye raskare enn han Per Petterson, det må du bare innrømme, Irene?" Så tilføyer han flirende : "Men så kan æ jo ikke garantere førr den litterære kvaliteten heller".
Hyggelig legebesøk. Men det gjør f.....så ondt å få bedøvelse under foten.
VERDENS POESIDAG
4 weeks ago
3 comments:
ja, man kan misunne legen sin meningsfulle og praktiske gjerning... mens poetene blir sittende og stirre, stange mot noe meningsløst og vanskelig, for å ende opp med et dårlig dikt, og ikke helt skjønne hvorfor man holder på med dette... man er ikke sjøl noen garantist for litterær kvalitet en gang... men man roter videre for å finne åpninger inn i det som kan være noe som fornyer eller bekrefter denne marginaliserte sjangeren. Mye er knyttet til kontemplasjon og ventning, å lytte fram diktet, musikken og tonene i ordene... rytmen i det som fanges inn... og så ligger det jo også en slags mystikk i dette, liker jeg å tro, men det er sånt man helst bør holde kjeft om...
Hvorfor skal man ikke si noe om mystikken?
Tror det ligger mye mystikk i skriveprosessen, -særlig i de øyeblikkene da man opplever å skrive seg inn i noe man ikke ante var der. Følelsen av å sitte med teksten etterpå og lure på " Er det jeg som har skrevet dette" er rar. Det skjer en form for overskridelse man ikke forutser. Det betyr ikke nødvendigvis at det man har skrevet i dette øyeblikket er så bra, men det er det å kjenne at man nærmer seg noe...et eller annet uforutsigbart. Og det er dette som gjør skrivinga spennende. Har tenkt mye på hva som er drivkraften når jeg er som mest resignert og lurer på hva i all verden dette er for noe å bruke tida på. Men nettopp følelsen av å bevege seg inn i dette merkelige, uforutsigbare ( kall det mystiske) feltet, og finne ut hva man kan hente der, tror jeg er noe av drivkraften.
Men kanskje tenkte du på mystikk på en annen måte. Sansinger som ikke er avgrensende opplevelser, men som glir over i hverandre og skaper noe nytt?
Eller en bevegelse over i det metafysiske?
Jeg mente vel egentlig: en rest av noe uforståelig (ikke-viten)i diktet... noe som får deg til å komme tilbake til teksten mange ganger men ikke helt klare å gripe det. Det kan også være et lys som oppstår i språket eller over språket... selv har jeg ikke sansen for begreper og dogmer som er organisert til metafysikk... jeg har mer sansen for det som har røtter i det konkrete. Die Wahrheit ist immer Konkret, som en filosof uttrykte det.
Post a Comment